Washington – Makt, monumenter og minnesteder

USAs hovedstad Washington DC er spekket med flotte, historiske og interessante steder og severdigheter.

Publisert: 9. juli 2015

Praktisk nok er Washington en ganske kompakt by. De fleste av de viktigste stedene og severdighetene er samlet i sentrum, så man rekker mye på en dag. Her må anføres at undertegnede (Frode, Frode anm.) gikk på en liten inntrykkssmell da han etter mye vandring gjorde et forsøk på dagens tredje museum, etter å ha sett «halve» Washington allerede samme dag. Det kan bli for mye av det gode, også.

Årsaken til besøket i verdens politiske hovedstad var en studietur med kollegaer fra LO , Unio og YS. En studietur som både var svært interessant, lærerik og riktig så trivelig!

Arlington

Den nasjonale militær- og æreskirkegården Arlington er et sted for respektfull ettertanke. Det er til en hver tid veldig mange mennesker her, men likevel er det stille, fredelig og på en spesiell måte fint. Og trist.

Det gjør stort inntrykk å se de nærmest endeløse radene med hvite kors, hver og ett for en amerikansk soldat som har mistet livet i krig siden den amerikanske borgerkrigen 1861 – 1865. Totalt inneholder Arlington over 170 000 graver.

I tillegg ligger, blant mange andre dignitærer, John F. Kennedy og hans kone Jackie begravet her.

På Arlington er også den ukjente soldats grav. Jeg fikk med meg et vaktskifte her, og med største selvfølge reiste alle besøkende seg respektfullt under vaktskiftet.

Minnesmerker – Personer

USA har opp gjennom årene fostret mange storheter som er verdt å minnes. Og det synes i form av en rekke flotte minnesmerker.

Av alle minnesmerker likte jeg det for Franklin Delano Roosevelt best, med mange tankevekkende og gode sitater. Svært mange av dem høyaktuelle også i dag.

Høyst fortjent har også hans kone Eleanor Roosevelt, USAs første FN-delegat, fått en plass på dette minnesmerket.

Det flotte minnesmerket over Roosevelt forhindrer ikke at Lincoln Memorial er det mest imponerende. Det er en mektig følelse å gå opp trappene til det søylekledde minnesmerket, og stå på samme sted som Martin Luther King holdt sin berømte «I Have a Dream»-tale i 1963.

I 2004 fikk Martin Luther King sin egen høyst velfortjente memorial, beliggende mellom Lincoln og Roosevelt.

Jeg var også på Thomas Jefferson-Memorial, som i likhet med Lincoln er omgitt av en tempellignende bygning.

Det mest iøynefallende monumentet er naturlig nok Washington Monument, reist til ære for George Washington. Ikke bare er det med sine 169 meter det høyeste byggverk i Washington, det har også en svært sentral plassering i området hvor alle de andre monumenter ligger.

Det tristeste, om man kan si det på den måten, er minnesmerket for George Mason, omtalt av Thomas Jefferson som «den klokeste mann i hans generasjon», men som nå sitter litt bortgjemt og forsømt med bøkene sine mellom Roosevelt og Jefferson.

Den godeste Albert Einstein sitter henslengt ikke langt unna Lincoln og krigsminnesmerkene. Får tro han syns det er greit å holde seg litt i utkanten av begivenhetenes sentrum.

Krigsminnesmerker

USA har deltatt, og lidd store tap, i mange kriger opp gjennom årene. Og er det en ting amerikanere setter sin ære i, så er det å hedre de som falt i disse krigene. Behandlingen av krigsveteraner er en annen historie.

Ett fremtredende minnesmerke er World War II Memorial, hvor søyler for de 50 amerikanske delstatene omkranser en flott fontene.

Det mest kjente minnesmerket er det fra Vietnamkrigen. Foruten den svært kjente marmorveggen med navnene på de over 58 000 amerikanske tjenestemenn- og kvinner som mistet livet i denne krigen, inneholder minnesmerket også statuen «The Three Servicemen» og en staute til ære for kvinnene som tjenestegjorde i Vietnam.

Minnesmerket over Koreakrigen består av statuer av en fremrykkende patrulje, og er til minne om de menn og kvinner som «answered the call to defend a country they never knew and a people they never met».

Museer – The Smithsonian

De fleste museene i Washington (i hvert fall de langs National Mall) er gratis, og vi alle skylder en stor takk til Mr. James Smithson, som startet det hele ved å donere 508 318 øremerkede dollar til USA i 1826. For sikkerhets skyld satt aldri Mr. Smithson sine føtter på amerikansk jord. The Smithsonian er rett og slett et imponerende og storartet initiativ, som det bare er å ta til seg i de doser man ønsker og orker.

luft- og romfartsmuseet er det mye moro både for liten og stor, inkludert sånne som meg som i ærlighetens navn ikke er veldig interessert i hverken luft- eller romfart. Men det er klart det er moro å se Brødrene Wrights «The Wright Flyer», som i 1903 ble verdens første bemannede luftfarkost som foretok en kontrollert flygning.

Det nesten mytiske Spirit of St. Louis, som Charles Lindbergh fløy alene i over Atlanterhavet i 1927 er også her, I likhet med Apollo 11 som fraktet Neil Armstrong, Buzz Aldrin og Michael Collins til månen i 1969.

Fing og interessant var det også på National Museum of the American Indian, hvor det (da jeg var der) var lagt vekt på avtaler (treaties) og tvangsflytting av indianernasjoner, med svært høye dødsfall som et dramatisk resultat. Folkemord er absolutt et passende begrep å bruke på det som foregikk.

Ett av de finere utstillingsobjektene her var etter min mening Guswenta - the two row wampum belt, som symboliserer det å ferdes ned livets elv sammen, side ved side.

Et besøk på Archives kommer langt opp på høydepunktlista, og var dessuten en liten personlig triumf da jeg klarte å tilbringe en hel halvtime i kø for å komme inn til museets tre hovedattraksjoner Bill of Rights, Declaration of Independence og US Constitution.

I tillegg var det stas å se Magna Carta, som anses å være grunnlaget for det engelske parlamentet og begynnelsen på konstitusjonelt styre. I Archives har de riktig nok «kun» en versjon av 1297-utgaven, men likevel.

National Gallery of Art fikk jeg blant annet et kjært gjensyn med Rodins Le Penseur, som jeg også har truffet hjemme hos Rodin i Paris. I følge autorisert personell var ingen norske kunstnere representert på museet da jeg var der.

I Hirshhorn Museum and Sculpture Garden fikk jeg bare med meg skulpturhagedelen, og den var riktig så fin. Også her ble det et gjensyn med et av Rodins verker, denne gang Borgerne i Calais.

Planet-kula som gjenfinnes utenfor FN-bygningen i New York, eller i hvert fall en variant av den, er også her, samt flere artige skruer.

Jeg gjorde også forsøk på å komme meg inn på Ford’s Theatre (hvor Lincoln ble skutt i 1865) og Holocaust-museet, men lyktes ikke pga. ikke-eksisterende planlegging. På disse stedene slipper nemlig besøkende inn i puljer (ca. hver time) så besøk bør planlegges hvis man ikke er glad i, eller har tid til, både venting og køing. I Holocoust-museet gjelder den begrensede adgangen «kun» hoveddelen av museet.

Det Hvite Hus

Noe av det første som slår mange som besøker Washington, undertegnede inkludert, er at Det Hvite Hus er mindre enn man skulle tro. Til trøst for USAs presidenter og deres familier er det, i følge Lars i Unio (som dessverre ikke var med på turen), en stor kjeller i huset, så de får nok plass.

Capitol

En av de mest ikoniske bygninger i verden er kongressen i USA, der den kneiser på en høyde et stykke bak Det Hvite Hus. Dessverre var kuppelen (fortsatt) under oppussing da jeg var her.

Bak kongressen ligger det flotte kongressbiblioteket.

Diverse Washington-inntrykk

Foruten de ovennevnte severdigheter og institusjoner, har selvsagt Washington mye mer å by på. Det var også en relativt mektig følelse å begi seg inn i USAs høyesterett, som også ligger bak kongressen. Og basert på bystene som står rundt om kring der inne har det vært en del strenge menn her opp gjennom årene.

Foruten de ovennevnte severdigheter og institusjoner, har selvsagt Washington mye mer å by på.

Eksempelvis er, som seg hør og bør, FBI hjertelig tilstede i Washington, og bygningen er naturlig nok oppkalt etter den legendariske, svært kontroversielle og mangeårige FBI-direktøren J. Edgar Hoover. Og like naturlig er bygget behørig beflagget.

En fin opplevelse på selveste bursdagen min var å svinge innom rundkjøringen (den er veldig stor) på Dupont Circle og prate med en gjeng glade svensker som organiserte storskjermvisning av VM-kampen mellom USA og Sverige. «Sweden in the Park», rett og slett. Stemningen var stor, til tross for at kampen endte 0-0.

For øvrig er det verdt å nevne at temperaturen var alt annet enn frisk da jeg var i Washington. På det verste bikket gradestokken 40, noe som er i overkant når man sprader rundt i mørk dress.

Og det er også verdt å nevne at Washington fremsto som en svært trygg by å ferdes i, noe som ikke var tilfelle for en del år siden da turister nærmest ble frarådet å besøke byen.

Georgetown

Der mye av det øvrige Washington er enten monumentalt eller klassisk amerikansk storby i glass, stål og betong, er Georgetown ingen av delene. Derimot er denne bydelen en svært sjarmerende og trivelig liten by i byen, med småhus (og stille gater).

En av de største severdighetene i Georgetown er Old Stone House, som er det eldste eksisterende huset i Washington, bygd i 1765.

En annen severdighet, eller besynderlighet kan man kanskje heller kalle det, er at innimellom de mange fine husene er det bygd (inn) smale og lite praktiske hus. Hensikten var da heller ikke å bo i dem. Disse såkalte «Spite Houses» ble bygd utelukkende for å terge naboen, nærmere bestemt ved å ta dagslyset til naboen.

Mat og drikke

Ved et par anledninger ble middag inntatt på Madhatter, 1319 Connecticut Avenue, på mandag. Kort vei fra (eller til) hotellet, fin uteservering og god mat, da er jeg fornøyd. Heldigvis var det fint inne også da alle vi utesittende måtte rømme inn i ly for en (tilnærmet) tropisk regnskur som dro over Washington en av kveldene.

Ved en anledning ble lunsj inntatt på Old Ebbitt Grill, 675 15th Street, rett ved Det Hvite Hus. Til tross for en viss skepsis til beliggenheten (fryktet at det ville være tjåka fullt) var Old Ebbitt et veldig fint sted, maten var utsøkt, og bartenderen (vi inntok lunsjen ved bardisken) var svært dyktig.

Ved en annen anledning var BLT Steak, 1625 I St NW, åsted for en svært velsmakende lunsj i fjonge lokaler. Brødet som serveres før de bestilte retter serveres må særlig nevnes. Og folka som jobber der er svært proffe og hyggelige.

Når vi først er inne på lunsj, så må også Bearnaise, 315 Pennsylvania Avenue, bak Capitol og til høyre for kongressbiblioteket, nevnes. Bra fransk restaurant, hvor alt interiør og dekor er fraktet over fra Frankrike. «Det franske» vises blant annet på gjerdet utenfor, hvor det er festet en rekke hengelåser etter «fransk modell».

Hele to ganger ble middag inntatt på Martin’s Tavern, 1264 Wisconsin Avenue, i Georgetown. Fint og trivelig sted, til tross for at det nok surfer noe på berømmelsen stedet har kommet til etter at alle presidenter fra Harry S. Truman til Bush den Yngre har besøkt stedet. Det er heller ikke uvesentlig at John F. Kennedy fridde til Jackie i bås nummer tre på Martin’s.

Litt nedenfor Dupont Circle ligger to barer som jeg utforsket på min vei hjem fra møter: Lucky Bar, 1221 Connecticut Ave, er en bar av tradisjonell karakter, mens Dirty Martini, 1223 Connecticut Avenue, nok siktet seg inn på et fjongere klientell enn meg. Dirty skal dog ha ros for fine ølglass (med DG Brau oppi) og svært trivelig og munter servitør.

En morgen var jeg på Bagels Etc. nær hotellet og kjøpte meg ta-med-frokost. God mat, og som krydder på opplevelsen var det litt som å bestille mat fra en asiatisk utgave av The Soup Nazi. Den svært myndige, og bittelille, asiatiske kvinnen som ekspederte køen tillot ikke mye nøling i bestillings- eller betalingsfasene, men det gikk heldigvis bra. For øvrig har Bill Clinton vært her en gang. Mulig han fikk litt mildere behandling enn oss andre.

Ellers må det nevnes at det er helt ypperlig for en som meg, som gjerne velger enkel mat og inntar den på en benk på vei til neste severdighet, at Washington nærmest tyter over av små (og litt større) matvogner.

For øvrig kan det nevnes at det gikk en del i Sam Adams Boston Lager i løpet av oppholdet, selvsagt i sømmelige former.

Hotell

Jeg bodde på The Fairfax at Embassy Row, som navnet tilsier er et ganske staselig hotell.

Hotellbaren var et fint sted å roe ned etter hektiske dager, med unntak av fredag da mine behov for en stille øl kom i konflikt med et stort antall bryllupsgjesters behov for fest og spetakkel. Jeg tapte.

Hotellet ligger i den svært lange ambassadegata Embassy Row, som egentlig er Massachusetts Avenue.

Rett over gata ligger Indias ambassade, hvor Mahatma Gandhi er blikkfang, mens Indonesias ambassade noen meter i en annen retning kan skilte med en flott statue av gudinnen Saraswati (som noen skammelig nok hadde svertet med hakekors i løpet av tiden jeg var i Washington). Indonesias ambassadør uttalte for øvrig at noe av tanken bak statuen var at de ønsket å «jazze opp» den ellers så streite Embassy Row. En god tanke!

Reise til Washington

Ettersom jeg også ønsket å tilbringe noen dager i New York når jeg skulle helt til Amerika, valgte jeg å fly fra Gardermoen til New York, og så ta tog ( Amtrak) derfra til Washington. Alternativt er det også mulig å fly via København og direkte derfra til Washington.

Med tog tok det tre timer og 20 minutter fra New York til Washington (3 timer tilbake med ekspressvarianten). Togturen bragte meg blant annet innom Philadelphia og Baltimore, uten at jeg fikk så mye ut av det foruten å registrere at Philadelphia har en veldig fin bygning som må være lillesøstera til Chrysler Building i New York. (Bygningen viste seg etter et enkelt nettsøk å være Liberty Place).

Og vel framme i Washington ankommer man på fine Union Station.

Reiseinformasjon USA

På UDs hjemmesider finner man land- og reiseinformasjon, deriblant innreisebestemmelser og generelle råd og tips til reisende, om de fleste land i verden. UDs reiseinformasjon for USA