Vestmannaeyjar – Nordens Pompeii

I slutten av april 2017 tilbragte vi noen usedvanlig fine, fascinerende og forfriskende dager på Vestmannaeyjar, sør for Island. Nærmere bestemt og naturlig nok på Heimaey, ettersom det er den største og eneste bebodde øya i øygruppa (og da ser vi bort fra noen jakthytter på enkelte av de andre øyene).

Publisert: 27. juni 2017

I løpet av oppholdet ute i havgapet hadde vi nok vær. Det var regn og hagl, jevnt over sterk vind, men også enkelte perioder med fint vær. En dag kom det også litt snø som la seg fint på toppene. Været fikk vi ikke gjort noe med, og dessuten hadde vi med oss klær for de fleste utendørsanledninger, så vi hadde det veldig fint uansett.

For oss nordmenn er det også interessant å finne flere spor etter Norge på Vestmannaeyjar. Blant annet har Norge bidratt økonomisk til museet som er bygd opp rundt vulkanutbruddet i 1973, og vi, dvs. Norge, har skjenket en stavkirke til øya. Riktig nok en kopi, men likevel.

Vestmannaeyjar, men hvorfor?

Men hvorfor skule vi reise ut i havet sør for Island? Jo, en ting var at vi fra pålitelige islandske kilder var blitt fortalt at det var veldig fint der. Og kildene har definitivt sine ord i behold.

I tillegg hadde navnet, og den brutale årsaken til at øygruppa ble hetende Vestmannaeyjar, en tiltrekkende effekt. Det har seg nemlig slik at broren til Ingolf Arnarsson, mannen som først bosatte seg på Island, ble drept av sine egne treller. Disse trellene kom fra Irland, og på norrønt ble folk fra Irland kalt «Vestmenn» ettersom Irland på 800-tallet var det vestligste området i den kjente verden. (At Island er lenger vest enn Irland er uvesentlig i denne sammenheng.)

Ingolf hevnet sin bror på grusomste vis, da han fulgte etter de flyktende vestmennene til Vestmannaeyjar (som den gang antakeligvis ikke hadde noe navn) og drepte hver eneste en av dem.

Heldigvis gikk det langt fredeligere for seg i april 2017, og vi fikk oppleve mange fine sider ved Vestmannaeyjar i løpet av tre innholdsrike døgn.

Eldheimar

Et besøk på Eldheimar hører hjemme på «må-gjøre-lista» til folk flest når de besøker Vestmannaeyjar. Vi var ikke noe dårligere enn folk flest denne gangen heller, og innledet Vestmannaeyjar-oppholdet med et par interessante timer her.

Vulkanutbruddet på Heimaey i 1973, som ga øygruppa kallenavnet «Nordens Pompeii», begravde hundrevis av hus i flere meter med lava og aske. Arkeologer har gravd fram noen av husene, og disse er å finne i Eldheimar.

Ettersom den norske stat har bidratt økonomisk til Eldheimar hadde vi på runden gjennom museet med oss en norsk stemme på øret som med fin diksjon fortalte om de dramatiske hendelsene i 1973. Hadde svenskene og danskene vært litt mer rause av seg kunne sikkert de også fått historien fortalt på sitt eget språk.

Det blir sagt at ingen mennesker mistet livet under utbruddet, og det stemmer nok at utbruddet ikke direkte tok menneskeliv. Men vi hørte fra andre kilder at ett menneske omkom av de giftige gassene som strømmet ut i lang tid etter utbruddet. Tusenvis av fugler led samme skjebne.

Museet har også viet en ikke ubetydelig del av plassen til Surtsey, som omtrent over natten i november 1963 ble det sørligste punktet på Island.

Til topps på Vestmannaeyjar

Vestmannaeyjar er ikke store stedet, men har rikelig med natur og naturmessige utfordringer å by på, og vi ga oss ganske raskt i kast med disse.

Helgafell

Etter besøket på Eldheimar la vi veien rakt oppover fjellsiden til Helgafell («det hellige fjellet»). Det regna og blåste så regntøyet flagret rundt øra på oss, men vi kjempet oss tappert opp til toppen.

Vel oppe regner vi med at vi hadde kunnet nyte en fantastisk utsikt over hele øya, men det ville forutsatt at vi ikke hadde måttet klamre oss fast i toppstolpen og knapt kunne se pga. regnet som pisket oss i fjeset. Nå ble det med noen raske øyekast for å konstatere at vi faktisk var på toppen, og så blåste vi nedover fjellsiden igjen.

Eldfell

Eldfell er, som navnet indikerer, ikke noe å spøke med. Men fjellet var oppsiktsvekkende enkelt å forsere, med unntak av vinden som gjorde sitt beste for å blåse oss nedover igjen. Dette var den samme vinden som hadde trøblet det litt til for oss på Helgafell minutter tidligere. Som på nabofjellet gikk det også her raskt å komme seg ned igjen, for å si det sånn.

Klif

Klif er med sine 239 meter ikke det høyeste fjellet på Vestmannaeyjar, men det var definitivt her vi hadde den flotteste toppturopplevelsen. Etter å ha delvis slept oss opp fjellsiden ved hjelp av tau og kjetting, ble vi nemlig møtt av en spektakulær utsikt!

Når vi i tillegg lykkes å finne et sted i ly for vinden var det helt suverent å sitte her oppe og skue utover. Utvilsomt et av høydepunktene(!) på turen.

Heimaklettur

Heimaklettur var den siste og, viste det seg, tøffeste toppen vi strevde oss opp på. Heimaklettur er det høyeste punktet på Vestmannaeyjar med sine 283 meter og kan naturlig nok by på flott utsikt både over Vestmannaeyjar og innover mot Island.

For å gjøre oppturen mer overkommelig for folk er det satt opp stiger, tau og kjetting som vi klamret oss fast i mens vi prøvde å overbevise oss selv om at dette var helt trygt. Det klarte vi bare delvis. Men opp kom vi, etter å ha satt høydeskrekken på en alvorlig test. På vår ferd møtte vi blant annet en gjeng sauer som tok det ulendte terrenget med knusende ro.

Heldigvis var det så godt som vindstille og ganske tørt da vi var på Heimaklettur, ellers tror vi faktisk at vi hadde måttet avbryte turen. Men det gikk bra, og vi er både glade og litt stolte over at vi klarte å karre oss opp på øygruppas høyeste punkt. (For å gni det inn traff vi opptil flere lokale joggere som også hadde funnet veien opp på fjellet og åpenbart ikke syntes det var noen større sak å forsere det, men dem om det.)

Byen som forsvant

I området mellom Eldfell og havna er det i dag ingen bebyggelse. I hvert fall ikke på overflaten, men 16-17 meter under bakken ligger det hus og gater som ble begravd av vulkanutbruddet i 1973. Dette var den eldste delen av byen.

En del av gatenavnene er i dag markert med skilt, og det er også satt opp minnesteiner der noen av husene sto. Det var en veldig spesiell følelse å vandre rundt i dette stille og øde området, hvor det bare noen tiår tidligere yret av liv.

Islandshest er best

Da vi satt kursen for Island, hadde Tale ett hovedønske med turen: ri på islandshest på Vestmannaeyjar. Etter noe værmessig fram og tilbake og rådslaging med folka i øyas eneste stall ble det brått bestemt at dette skulle skje på lørdag ettermiddag, da vinden angivelig skulle være på det snilleste. Det er delte meninger om den virkelig var det, men det får nå så være.

Uansett så befant vi oss brått på Lyngfell Stables, én iført rideutstyr (Tale) og én (Frode) utstyrt med kamera og tursko.

Og rideturen skuffet ikke. Det var rett og slett en fantastisk opplevelse å suse avgårde i magisk landskap, over grønne sletter og svarte strender, opp bratte skråninger og ned i myke daler!

For å toppe en utmerket ettermiddag fikk Tale også en liten konjakk etter rideturen, for å feire en godt gjennomført tur. Det var en veldig blid Tale som satt seg inn i bilen for å bli fraktet tilbake til byen den ettermiddagen!

Stórhöfði

Mens Tale bedrev hestesport blåste Frode hovedsakelig rundt på Stórhöfði, det sørligste punktet på Heimaey. Håpet var å få se en lundefugl eller to som hadde tjuvstartet, men jeg måtte ta til takke med flott natur og ekstremt kraftig vind. I ettertid har jeg lest meg til at denne halvøya på øya blir påstått å være det mest vindutsatte stedet i Europa. Etter å ha fått kjørt meg en times tid her ute kan jeg godt kan skrive under på den påstanden. Og med det fikk vi også forklaringen på den delte oppfatningen om vinden akkurat denne ettermiddagen.

Dessverre var vi litt for tidlig ute til å se lundefulger, som er det fremste symbolet på Vestmannaeyjar. Her ute finner man nemlig intet mindre enn verdens største koloni av denne havets papegøye. Som fattig trøst så vi veldig mange måker.

Piratbukta

Piratbukta (Pirate Cove) var også et mål for Frode mens Tale hestet, men dette stedet fikk han ikke ha for seg selv særlig lenge. Etter kun få minutter i fred og ro, med vinden ulende rundt ørene, kom nemlig nevnte Tale ridende sammen med sine nye hestevenner.

Bukta har fått sitt navn etter en av de dystreste hendelser i Vestmannaeyjars historie. I juli 1627 kom osmanske piratskip på plyndringstokt og angrep blant annet Vestmannaeyjar. Ettersom Vestmannaeyjar lå så avsidesliggende og isolert til, ble folket som bodde her kraftig rammet av toktene.

Nesten halvparten av øyas om lag 500 innbyggere ble enten drept eller fanget og fraktet til slavemarkedet i Algerie. De aller færreste klarte å komme seg tilbake til Island igjen.

Herjolfdalen

Herjolfdalen er en svært vakker dal rett sør-vest for byen, omkranset av dramatiske og bratte fjellsider på tre kanter. Foruten å være svært naturskjønn er dalen kjent som stedet hvor den første innbyggeren på Vestmannayjar, Herjólfur Bárðarson, slo seg ned på begynnelsen av det niende århundre. Vi regner med at han syntes det begynte å bli litt vel mye folk på Island.

Det eneste problemet med Herjolfurs status som førstemann, er at man visst nok har funnet rester etter enda eldre bosetninger i Herjolfdalen. Det er uvisst hvem disse innbyggerne var, men en teori går på at det var irske munker. Denne bosettingen varte ikke lenge, men det har vel sin naturlige forklaring i at det sjelden blir mange generasjoner når en gjeng munker plasseres på en øde øy.

Foruten de naturskjønne og historiske aspektene ved dalen, er den også riktig så innholdsrik. Her ligger øyas golfbane, campingplass, og ikke minst en av de mest kjente severdighetene på Vestmannaeyjar. Elephant Rock ligger nemlig bare et kort golfslag unna golfbanen. Nå ses denne steinformasjonen best fra sjøen, og ettersom bølgene var for høye til bading (det var selvsagt eneste årsak) og vi heller ikke ønsket å båte rundt øya i stiv kuling nøyde vi oss med å observere elefanten fra land.

Herjolfdalen er også åsted for den årlige «Þjóðhátíð», en fest som visstnok går ut på at tusenvis av islendinger samles noen dager for å høre på islandsk musikk og drikke store mengder alkohol.

Vestmannaeyjar by

Når det gjelder byen på Vestmannaeyjar, så slet vi litt med å finne ut hva den heter. Gjentatte besøk på internettet ga ikke noe entydig svar, så vi kontaktet kollega Helga på Island og fikk til svar at den heter Vestmannaeyjar. Enkelt og greit.

Byen er riktig så sjarmerende, og vi kan godt forestille oss at det er nesten litt idyllisk her når sommerværet er på sitt beste. Og den var selvsagt riktig fin også på noen litt hustrige vårdager.

Foruten vakker beliggenhet og en svært dramatisk og innholdsrik historie, kan byen også by på en og annen severdighet. Disse ble det, foruten byen selv, lite tid til denne gang, men det er alltid godt å ha noe å se fram til ved eventuelle senere besøk.

Av bygningene i Vestmannaeyjar, så er særlig Landakirkja verdt å nevne. Landakirkja ble bygget i årene 1774-1778, og er med det den eldste bygningen på Vestmannaeyjar og den tredje eldste steinkirken på Island.

Kirkedøra på Landakirkja er preget med motiver fra noen av de dramatiske hendelsene øya har vært utsatt for opp gjennom årene. En av disse er de osmanske angrepene på øya i 1627.

Men Landakirkja er ikke den eneste kirken i Vestmannaeyjar. I utkanten av byen (ca. ved havneutløpet) finner vi også en stavkirke. Riktig nok ikke en vaskekte stavkirke, men en kopi av Haltdalen stavkirke som i dag står på Trøndelag Folkemuseum i Trondheim. Kirken var en gave fra Norge i forbindelse med 1000-årsmarkeringen i år 2000 av byggingen av den første kristne kirken på Island.

Her ute ligger også det gamle forsvarsverket («Skansinn») og Landlyst, som er det nest eldste huset på Vestmannaeyjar. Landlyst sto for øvrig på et annet sted i 1973. Hadde huset stått der det står i dag hadde det garantert ikke vært øyas nest eldste.

Hraunskog

Til vår store overraskelse kom vi også over en liten skog på Vestmannaeyjar, rett på andre siden av veien fra stavkirka og Landlyst. Hraunskog betyr lavaskogen, og her veltet det aske lava ned fra Eldfell i 1973.

I dag er det en riktig så fin liten skog, med stier, rasteplasser, benker og det man måtte begjære av en skog (for å være litt raus). Og da spiller det liten rolle at man går gjennom den på ca. tre minutter.

Mat og drikke

Ettersom vi var på Vestmannaeyjar i april måtte noen av de planlagte måltidene av sesongmessige årsaker utgå. Eksempelvis åpnet ikke øyas angivelig beste restaurant, Slippurin («Verftet») før i mai, så vi måtte ta til takke med de to som etter Tripadvisor-folkets mening per april 2017 lå på 2. og 3. plass.

På en fin og antakeligvis ikke helt ufortjent tredjeplass i den lokale restaurantkonkurransen, finner vi Einsi Kaldi, som holder til i samme bygg som Hotel Vestmannaeyjar.

Maten var utsøkt og det var også vinen vi fikk anbefalt, men det manglet dessverre litt på stemningen og personalet virket litt ute av form etter en lang vinter med få kunder. For all del, det var langt fra dårlig, men etter å ha lest om stedet på nettet hadde vi forventet oss litt mer. Vi regner med at det går seg til når det kommer flere gjester og de ansatte blir varme i trøya.

Restauranten som etter våre erfaringer gjør Einsi Kaldi rangen stridig som (vintersesongens) beste på Vestmannaeyjar, var Gott. Og så har da også Tripadvisors gourmetråd plassert Gott på en sterk andreplass.

Samtidig er det ikke helt rettferdig å sammenligne de to stedene, for Einsi Kaldi er mer en tradisjonell «kveldsrestaurant» mens Gott er et ypperlig sted for en velsmakende lunsj i trivelige og uformelle omgivelser. Syns nå vi, da.

Allerede første kvelden var vi en snartur innom Pizza 67. Plassen virket grei nok, men vi tenkte som så at det nok er mange steder som er bedre enn den kombinerte pizzaen og puben på øya og at vi neppe skulle innom der så ofte. Der tok vi feil. Ettersom mange steder var stengt ble det flere besøk på Pizza 67. Siste kvelden kom vi i prat med en av de lokale herrer, som i svært tydelige ordelag nærmest beordret oss til å prøve pizzaen før vi reiste.

Lydige som vi er sørget vi derfor for å legge den siste lunsjen på Vestmannaeyjar til Pizza 67, og det angrer vi ikke på. Rett og slett en veldig god pizza, laget på islandsk måte, som tydeligvis er en slags mellomting mellom italiensk og amerikansk pizza. For å si det sånn: «Sjúklegar pizzur, frábært fólk og þjónustan til fyrirmyndar» (anmeldelse knabbet fra Facebooksiden til Pizza 67).

Som en artig liten kuriositet, så kom Frode i prat med en drosjesjåfør da vi noen timer senere befant oss i Reykjavik. Vi pratet om dette og hint, og etter hvert kom vi inn på utesteder på Vestmannaeyjar. Han hadde vært på Vestmannaeyjar noen ganger, og spurte om jeg kunne gjette hvilket som var hans favorittsted der. Det kunne jeg faktisk, for jeg hadde en sterk følelse av at den noe unnselige pizzaplassen faktisk hadde gjort seg kjent et stykke utenfor lokalmiljøet. Og det stemte bra. «Beste pizzaen på Island», var min nye taxivenns klare dom.

The Brothers Brewery, Vesturvegur 5, er et fint sted å utforske lokalt øl, gjerne med en dæsj av tang og tare som sentrale ingredienser. Timian-duftende øl sto også på menyen. Og ølene har blant annet de velklingende navnene Gölli, Syrtlingur og Sædis.

Brothers Brewery tilbyr bryggeriturer, men det er nok mer aktuelt når det er turistsesong. I hvert fall så ikke vi snurten av noen omvisningsmulighet de gangene vi var innom.

To av tre kvelder ble avsluttet på Tanginn nede ved havna (Básaskersbryggja 8). Det hadde ikke bare med kvaliteten på stedet å gjøre, men også det faktum at de fleste andre stedene stengte tidlig. Uteservering med flott utsikt til blant annet Heimaklettur har de også, selv om denne av temperaturmessige årsaker forble ubrukt mens vi var der.

Transport

For å komme seg til Vestmannaeyjar må man, naturlig nok, ut på sjøen. Og den beste måten å ta seg fram på sjøen er med båt. Den fine båten som fraktet oss til Vestmannaeyjar heter Herjolfur. Det navnevalget er neppe tilfeldig ettersom ferja går i rute til og fra øya hvor Herjólfur Bárðarson som første mann steg i land, og ble.

Ettersom vi var der utenom sesong skulle vi egentlig reist fra vinterhavna i Thorlakshofn, hvilket ville innebære en båttur på nærmere tre timer. Men, vi var heldige med vinden og noen dager før avreise fikk vi en mail fra fergeselskapet som informerte om at ferja i stedet ville gå fra Landeyjahofn. Derfra tar det bare en halvtimes tid, noe som passet oss utmerket.

For øvrig hadde vi heldigvis med oss bil over til Vestmannaeyjar. Vi trodde egentlig dette ville være fullstendig bortkastet med tanke på de relativt korte avstandene på øya, men det viste seg ved flere anledninger å være kjekt å ha bil.

Hotell Eyjar

Vi tilbragte tre netter på Hotel Eyjar. I følge eieren selv hadde han tatt over hotellet bare et par måneder før vi ankom, så det manglet noen småting til at vi kan si at hotellet var utmerket. Skap og hyller på rommene er for eksempel kjekt å ha, så vi får tro det var dette han hadde i tankene.

Ellers var det meste på stell på Eyjar. Rommet var romslig, dusjen fungerte som den skulle og frokosten som eieren satte fram for oss (det var ikke så mange gjestene på hotellet da vi var der) var akkurat hva vi trengte for å få en god start på dagen. Praktisk nok ligger turistinformasjonen i første etasje.

Reiseinformasjon Island

På UDs hjemmesider finner man land- og reiseinformasjon, deriblant innreisebestemmelser og generelle råd og tips til reisende, om de fleste land i verden. UDs reiseinformasjon for Island.