Venezia – Adriaterhavets dronning

I midten av mai 2015 tilbragte vi noen utsøkte dager i Venezia. Med kanaler, sjarmerende smug, palasser og piazzaer på løpende bånd er det lett å la seg fascinere av denne vakre byen, som kort og greit kan sies å være et eneste stort utendørsmuseum.

Publisert: 22. mai 2015

Som vanlig ble det mange kilometer vandring på oss, som blant annet tok oss forbi noen av de mest kjente landemerkene i Venezia. Og for øvrig hadde vi også på denne turen glede av å observere folk og trekke inn stemningen, selv om denne i litt for stor grad ble skapt av sånne som oss, dvs. turister.

Kanalene

Venezia har over 150 kanaler, med Canal Grande som «hovedgate», så det er ikke til å undres at byen kan oppleves som noe fuktig. Og vi var her i en tørr periode. Videre er byen så snedig bygd opp at mange smale streder og smug ender rett i en kanal (mer bestemt: båtanløp), så det blir en del bomturer hvis man ikke er ekstremt nøye på å følge kart. Hvilket vi ikke er.

Rialtobroen

En av de største severdighetene i Venezia er Rialtobroen (Ponte de Rialto), som er den eldste broen som krysser Canal Grande. Dessverre var broen under oppussing, så vi fikk nok ikke det helt riktige inntrykket av den, men at den er staselig er det ingen tvil om.

Det fineste med broa og området rundt var for oss faktisk å sitte på Al Carbon ca. hundre meter nedenfor broa og drikke kaffe mens vi så på livet som gled forbi på og langs kanalen.

Rialtomarkedet

I umiddelbar nærhet til Rialtobroen avla vi det appetittvekkende Rialtomarkedet et besøk.

Når vi ser slike markeder, med de mest innbydende råvarer og et yrende folkeliv, kan vi ikke unngå å synes det er trist at det er så få slike i Norge (vær og føreforhold tatt i betraktning, for all del). Rialtomarkedet bugner av fisk, skalldyr, grønnsaker og frukt. Og mennesker, stemning og trivsel. Vi har europarekorden i antall kjøpesentre. Sukk.

Etter disse observasjoner og betraktninger gikk ferden videre til et annet sted med en viss kulinarisk referanse.

Campo Santi Giovanni e Paolo

Inspirert av de fine danske brødrene Price avla vi nemlig et besøk på Campo Santi Giovanni e Paolo i den nordlige delen av sentrum.

Plassen er stor og innbydende, flankert av hovedbygningene Scoula Grande di San Marco og basilikaen som bærer samme navn som plassen (eller omvendt).

Midt på plassen troner den godeste Bartolomeo Colleoni, som fikk laget en statue av seg selv som skulle stå på Markusplassen. Slik gikk det åpenbart ikke.

Her inntok vi en liten hvitvinsforfriskning på Ristorante Bar al Cavallo. Et fint sted å sitte, med behagelig og avslappet stemning, i kjærkommen kontrast til kaoset vi hadde forlatt ved Rialtobroa.

Libreria Acqua Alta

Noen kvartaler (eller kanskje man heller bør si kanaler) nedenfor Campo Santi Giovanni e Paolo fikk vi for oss at det ville være lurt å ta en tur inn på verdens rareste bokhandel (selv kaller de den for verdens vakreste, og det kan det godt være at den også er).

Libreria Acqua Alta er uansett verdt et besøk, og for oss medførte besøket også en aldri så liten triumf.

Før avreise til Venezia kom vi nemlig over et artig nødutgangsskilt på nettet, men det sto ikke hvor i Venezia bildet ble tatt. Så vi lurte fælt på hvordan vi skulle klare å finne det. Det var derfor en veldig merkelig følelse som kom snikende inn over oss da vi gikk inn i bokhandelen, for den var akkurat så rar at skiltet kunne være herfra. Og det var det jommen!

For øvrig innrømmer vi gladelig at vi hadde visse problemer med å skjønne systemet i kaoset der inne, men det får vi tro gjengen som driver stedet har kontroll på.

Markusplassen

Et besøk på Markusplassen (Piazza San Marco) er et must, men for vår del var det slett ikke høydepunktet i besøket. Og det til tross for at plassen kan by på både Dogepalasset, Campanile og Venezias løve.

For all del, både plassen og de omliggende bygninger og herligheter er svært imponerende, men dessverre drukner gleden litt i kaoset som oppstår når mangfoldige tusen (oss inkludert) virrer rundt på plassen. Og vi gjorde det ikke enklere for oss selv da vi valgte å besøke plassen mot slutten av en lang dag, med mange kilometer i beina.

For øvrig var det svært godt om plassen på uteserveringene på Markusplassen. Kanskje ikke så rart når de tar over 100 kroner for en kopp kaffe. Og da hjelper det ikke at kaffen kommer akkompagnert av et fullt orkester (som enkelte av stedene for sikkerhets skyld tar ekstra betalt for).

Sukkenes bro

Rett rundt hjørnet for Dogepalasset inspiserte vi den smukke sukkenes bro (Ponte dei Sospiri), som forbinder det gamle fengselet i Dogepalasset med det nye fengslet (på begynnelsen av 1700-tallet) på den andre siden av Rio Canonica Palazzo.

Dorsoduro

Vi bodde i bydelen Dorsoduro sør i byen, og trivdes godt der, selv om det kanskje var litt i overkant fredelig, særlig på kvelden da de fleste restaurantene og barene fant det for godt å stenge både dører og kraner tidlig på kvelden. Men sånn er det kanskje på andre kanter av byen også.

Bydelen har også en del severdigheter, om enn ikke så bejublede og besøkte som rundt Markusplassen på andre siden av Canal Grande.

Et av høydepunktene på Dorsoduro er Santa Maria della Salute. Et annet høydepunkt er Squero di San Trovaso, ett av kun to gjenværende gondolverft i byen.

Campo Santa Margherita

Hvis man befinner seg i Dursoduro og er tørst og sosial i de sene timer, er Campo Santa Margherita stedet å oppsøke. Plassen er stor og åpen, og omkranses av en rekke barer og restauranter.

Murano

En utflukt til glassøya Murano nord for Venezia fikk vi også tid til, sponset av en av glassprodusentene der ute. (Øya er åpenbart ikke lagd av glass, men de lager veldig mye glass der, så var det sagt.)

Uansett, så ble vi fraktet ut med båt og fikk en kort omvisning i produksjonshallen. Ikke bare var omvisningen kort, den var også litt rar, ettersom vi ikke fikk se stort av glassblåserkunsten.

Vi visste selvsagt hva vi gikk til (at de skulle selge oss noe), men hadde likevel et håp om at vi fikk studert glassblåserkunsten litt inngående. Det fikk vi altså ikke.

Selv om omvisningen var kort bet vi oss da i hvert fall merke i tre ting: Det tar lang tid å utdanne seg til glassblåser. De begynner utdanningen når de er ni år gamle, og er ferdig utlært 20 år senere.

Jo mer farge i glasset, jo dyrere er produktet.

Glassblåserindustrien ble i sin helhet flyttet fra Venezia til Murano fordi Venezias innbyggere ble lei av alle brannene som denne virksomheten forårsaket.

Antakelsen om kjøp av glassprodukter etter omvisningen viste seg naturligvis å stemme godt. Og vi kjøpte glass også, vi, selvsagt til spesialpris bare for oss...

Ute på Murano spiste vi lunsj på den særdeles trivelige Ristorante Da Tunduo. Maten var god, stedet var trivelig, og som en bonus hadde de en usedvanlig trivelig kelner, opprinnelig fra Sri Lanka og en svært engasjert cricketfan.

Mat og drikke

Ikke overraskende besto menyen under oppholdet i Venezia for en stor del av italienske retter, det være seg pizza, pasta, saltimbocca eller andre kjøttretter. Og heller ikke overraskende tilbyr svært mange av spisestedene «turistmenyer».

Når det gjelder drikke, så var vi mer varierte på denne turen enn på mange av de andre turene vi har vært på. Prosecco, vin, øl, spritz og grappa var blant ingrediensene på denne varierte menyen som er skreddersydd en durkdreven drukkenbolt. (Vi drakk både vann, juice, kaffe og te også, bare så det er klart.)

Et sted vi tilbragte en del tid, er Bar da Gino, på andre siden av kanalen fra hotellet. Stedet, som er et «bruchetteria» er hyggelig nok, og et godt alternativ særlig på sen kveldstid, da mange av de andre stedene i nærheten var stengt.

En innbydende isdisk ut mot gata bidro til at vi observerte ganske mange som fikk is til kveldsmat.

Nesten vegg i vegg ligger det en helt fin restaurant ved navn Trattoria ai Cugnai, hvor både mat og stemning var godt over det jevne. Og vi fikk en Grappa Barricata som gave til regninga.

Litt lenger østover i bydelen ligger den sympatiske og sjarmerende Cantina del Vino gia Schiavi. Veldig trivelig å ta med seg et glass prosecco ut og nyte det i uformelle omgivelser langs kanalen. Og ikke var det dyrt der heller, to euro for et glass prosecco lar seg høre.

Da vi ved en anledning følte for å innta vår mat i romslige omgivelser i nærheten av vannet, falt valget på organisk orienterte Oke Pizza på Fondamenta Zattere. God pizza, og pluss i boka for bruk av organiske og kortreiste råvarer.

I sentrum, ved Ponte dei Greci, spiste vi en helt fin lunsj (krepsepasta og saltimbocca) på Trattoria da Giorgio. Og vi unnet oss også en fin Pinot Grigio for å feire oppdagelsen av nødutgangsskiltet på Libreria Acqua Alta.

Og litt nord for Campo Santa Margherita nøt vi noen fine ettermiddagstimer på Osteria La Lanterna, Santa Croce 24.

Som seg hør og bør i Venezia iførte vi oss også ved en anledning Spritz (oransje, dvs. søt til Tale, og Rød, dvs. bitter, til Frode).

Transport

Av praktiske og tidsbesparende årsaker valgte vi å ta taxibåt til og fra flyplassen. Dette koster skjorta (110 Euro hver vei), men med knapt med tid til rådighet valgte vi dette halvtimes alternativet framfor det 1 time og 40-minutters offentlig transport-alternativet.

I byen går det båter (vaporetto) nær sagt i alle retninger. Enkeltbilletter er litt dyre, så et dagskort (eller to- eller tredagerskort) er å anbefale. I tillegg går det fra enkelte steder kontinuerlig (på dagtid) gondoler tvers over Grand Canal, som koster kun 50 cent.

Hotell

Vi bodde på hotell American Dinesen, Dorsoduro 628, som absolutt var et bra hotell der det ligger fredfullt ved bredden av en av byens mange kanaler. Pluss i boka for velsmakende og variert frokost.

Medaljens bakside

Venezia har masse sjarm og sjel. Samtidig våger vi oss på påstanden om at byen er litt fattig på nettopp sjel og «identitet» pga. alle turistene. For eksempel er det vanskelig å finne en trivelig nabolagsbar (eller bule) med mange nok stamgjester og dertil hørende personlighet og identitet.

Og dessverre bærer servicen på en del restauranter preg av at folk er innom en dag og trolig borte den neste. I det store og hele bærer byen for mye preg av å være en turistmaskin. Og det er dessuten en ikke ubetydelig slitasje på selve byen takket være masseturismen.

Daglig ankommer intet mindre enn 25 000 besøkende til Venezia, eller mellom 13 og 15 millioner turister per år, og det sier seg selv at dette sliter voldsomt på byens gater, broer og plasser.

Ta med at det bare bor ca. 63 000 innbyggere i selve byen, så skjønner man at det er vanskelig å absorbere alle turistene.

Men, når det er sagt så er helhetsinntrykket positivt, og vi trivdes absolutt godt i Venezia! En ekstra positiv sak, var at det var bemerkelsesverdig stille der. Naturligvis er det ingen biler, så all «støy» er derfor forsiktig motordur fra byens motoriserte fremkomstmidler på vann.

Reiseinformasjon Italia

På UDs hjemmesider finner man land- og reiseinformasjon, deriblant innreisebestemmelser og generelle råd og tips til reisende, om de fleste land i verden. UDs reiseinformasjon for Italia