Spektakulære Ronda

På tross av et relativt tynt sammenligningsgrunnlag drister jeg (Frode) meg til å påstå at Ronda, en av Spanias eldste byer, må være en av de absolutt flotteste byene i Andalucía. For ikke å si hele Spania (på enda litt tynnere grunnlag).

Publisert: 5. mars 2016

Vakkert beliggende på toppen av en klippe, med storslagen utsikt til fjellkjeden Serranía de Ronda og med rikelig av sjarm, er det lett å la seg bergta av denne byen. Heldig med været var jeg også.

Blant høydepunktene er det stupbratte og dype El Tajo-juvet, som skiller den eldre, mauriske bydelen La Ciudad fra den yngre El Mercadillo. I bunnen av juvet renner elva Guadalevín og 100 meter over juvet troner «nybroa» Puente Nuevo.

Ronda nyter også berømmelse som opphavsstedet til moderne tyrefekting. Den lokale tyrefekterarenaen blir brukt bare én gang i året, og heldigvis sammenfalt ikke dette med mitt besøk i byen. Orson Wells og Ernest Hemingway var begge store fans av Ronda, dessverre pga. tyrefektingen.

Det hører også med til historien at Ronda er Andalucías raskest voksende by og at Astrid Lindgren fant inspirasjon til Ronja Røverdatter her.

Ettersom mitt besøk fant sted i midten av februar var det relativt kaldt, enkelte netter under null, så neste gang jeg skal besøke byen blir det nok på et litt mer temperert tidspunkt. Og dessuten skal Tale være med!

Puente Neuvo

Puente Nuevo (nybroa) fra 1793 er det mest fremtredende symbolet på Ronda, der den på imponerende vis forbinder nybyen El Mercadillo med gamlebyen La Ciudad. Som seg hør og bør har broa en dramatisk historie: 50 arbeidere mistet livet i byggingen av broa, som tok 42 år, og i den spanske borgerkrigen (1936-1939) brukte både nasjonalistene og republikanerne et rom under broa som fengsel og torturkammer. Det forekom også at fanger ble kastet ut av vinduene i rommet og ned i juvet under. I dag er det en utstilling med broas historie i rommet.

De to andre broene i byen er for øvrig Puente Viejo, som ligger hakket nedenfor Puente Nuevo, og enda lenger ned, nesten som nærmeste nabo til hotellet jeg bodde på, den mauriske (eller romerske) broa. De er riktig så fine de også, men når ikke helt opp til Puente Nuevo, bokstavelig talt.

Museer og slikt

I løpet av den relativt korte tiden til disposisjon i Ronda rakk jeg oppsiktsvekkende mange museer og severdigheter. Ja, jeg vil faktisk påstå at jeg overgikk meg selv med god margin. Temperaturen får ta en del av æren for dette, for med gradestokken godt ned mot null var det ikke så aktuelt å tilbringe hele dager utendørs. Ronda er heller ikke så store byen, så det tar ikke så lang tid å gå den både på kryss og på tvers.

Foruten de nedenstående severdigheter og attraksjoner, er hele gamlebyen en attraksjon i seg selv. Trange brosteinsbelagte gater og trivelige smug, vakre bygninger og masse sjarm blir jo aldri feil.

Baños Arabes (de arabiske badene)

De arabiske badene er nærmeste nabo til hotellet jeg bodde på, og således en enkel sak å huke av på «sett og gjort-lista».

Badene er de best bevarte av sitt slag i Spania, og var absolutt verdt et besøk.

Palacio Del Rey Moro

Et lite stykke opp i fjellsiden (fortsatt fra hotellet) ligger Palacio Del Rey Moro («palasset til maurerkongen»), som (omtrent) er hugget ut i fjellsiden av El Tajo-kløfta.

Strengt tatt så jeg svært lite til selve palasset. Derimot ble det en tur i den fine hagen (Jardin de Forestier), som ble anlagt flere århundrer etter at maurerne forlot området. I hagen snublet jeg brått (nesten) over en svært kry påfugl og hans lille to-fuglers harem.

Jeg tok også de 231 steintrappetrinnene ned i minene/trappene (Mina Secreta) som går ned til bunnen av kløfta. I beleirede tider var dette en høyst livsnødvendig adgang til vann.

Jardines de Cuenca (Hanging Gardens of Cuenca)

På motsatt side av kløfta for maurerkongens palass «henger» Cuenca-hagene. Disse er av relativt ny dato, anlagt på 70-tallet og dedisert til Rondas bestevenn Cuenca.

Hagene er vakre og fredelige og beliggenheten er spektakulær, men jeg vil tippe de er enda mer innbydende utpå våren når blomsterprakten gir mer liv og farge til hagene.

Palacio de Mondragón / Museo de Ronda

Blant de mange høydepunktene i Ronda finner vi også Palacio de Mondragón.

Dette tidligere arabiske palasset er i dag hjem for Rondas bymuseum og gir en god innføring i byens (og områdets) kultur og historie.

Høydepunktet må vel likevel sies å være de flotte hagene (de er svært gode på hager i Ronda).

Museo del Bandolero (bandittmuseet)

Ronda og de nærliggende områder har en bakgrunn som bandittstat. Eller i det minste var området i sin tid beryktet for de mange bandittene som herjet i området. Og slikt må man som seg hør og bør markere med et bandittmuseum. Og like som seg hør og bør besøkte jeg dette museet.

Det som kanskje var mest oppsiktsvekkende var bandittenes åpenbart romantiske side, samt at enkelte av dem hadde visse trekk til felles med Robin Hood. For ikke å snakke om at antrekkene ikke nødvendigvis var så barske som jeg hadde sett for meg.

Museo Lara

Det private Museo Lara var nok det artigste jeg besøkte i Ronda. Her har Juan Antonio Lara Jury over en periode på drøyt 60 år samlet gamle klokker, piper grammofoner, fotoapparater, våpen, eksempler på heksekunst og skrivemaskiner, for å nevne noe.

Det var riktig så muntert å rusle rundt blant vakre, interessante og ikke minst rare artefakter. Enkelt kan man beundre, andre trekke på smilebåndet av, noen er av mer forferdende karakter, mens andre igjen nok vil frembringe roser i kinnene og nedslåtte blikk hos de puritansk anlagte.

En relativt nyåpnet arkeologisk avdeling og en ganske ekkel torturdel (inkvisisjonen) bidrar til museets fascinerende variasjon.

Casa de San Juan Bosco

Det staselige inngangspartiet var det som trakk meg inn i Casa de San Juan Bosco. Foruten inngangspartiet fikk jeg ikke sett så mye av selve huset, men husets hage er svært vakker og utsikten slående!

Palacio de Congresos Y Exposiciones

På noe som må betegnes som impuls stakk jeg innom Palacio de Congresos Y Exposiciones, eller Convento de Santo Domingo som det også heter, rett ved Puente Neuvo. Flott bygg og alt det der, for all del, men egentlig ikke så veldig spennende. Men verdt å få med seg pga. en flott utstilling av bilder fra Nepal.

Ayuntamiento de Ronda (Rådhuset)

På den ene siden av Duchess of Parcent Square (Plaza Duquesa de Parcent) ligger en tidligere militærbrakke fra 1734, som nå er byens rådhus.

Artig nok prydes fronten av rådhuset av to våpenskjold: Rondas eget (naturligvis) og våpenskjoldet til Cuenca, som vi besøkte i 2010. Grunnen til at også Cuencas våpenskjold henger her er fordi byene er vennskapsbyer. Og for en som har vært begge steder er det for så vidt lett å forstå. Og litt artig.

Mulig det også går an å beskue rådhusets interiør, men da jeg stakk nesa inn virket det så formelt der inne at jeg ikke dristet meg til å begi meg lenger inn i bygget.

Plaza Duquesa de Parcent

Torget i gamlebyen, Plaza Duquesa de Parcent, er i mitt syn hjertet av Ronda, selv om det er mer folk og aktivitet andre plasser. Denne oasen er omgitt av vakre, historiske bygninger og trivelige spise- og drikkesteder, og det var rett og slett veldig fint å være her.

Iglesia Espíritu Santo S. XV

En kirke ble det også tid til å besøke, og valget falt noe tilfeldig på Iglesia del Espíritu Santo.

Foruten å besiktige det prektige interiøret bega jeg meg også opp i klokketårnet, uten at det (i tåkeheimen som dekket all utsikt) ga meg stort annet enn bekymring for at klokkene skulle begynne å kime mens jeg var der oppe. Det gjorde de heldigvis ikke.

Murallas de la Cijara (Bymuren)

Plasseringsmessig fornuftig omkranses gamlebyen av bymuren (Murallas de la Cijara). Som de fleste nok allerede har forstått er det fra enkelte av stedene på bymuren riktig så flott utsikt!

Et av høydepunktene på bymuren er, selv om det strengt tatt ligger lavest, Almocabar-porten. Dette var en av to hovedporter inn til Ronda da byen var under maurisk styre.

Plaza Mayor

På «nybysiden» av Ronda er Plaza Mayor et naturlig samlingssted. Og jeg samlet meg der en gang eller to jeg også.

Plazaen er riktig så fin, men jeg må innrømme at jeg trivdes bedre i den gamle bydelen, uten at det egentlig er til særlig forkleinelse for Plaza Mayor.

Alameda del Tajo

Den fine, og relativt nye, parken Alameda del Tajo er et ordentlig trivelig sted å spankulere rundt og la humla suse. Nå var det litt for kaldt for humlene da jeg var i Ronda, men det la ingen demper på opplevelsen.

Mat og drikke

Det å finne gode steder å iføre seg vått og tørt bød på visse årstidsmessige utfordringer. Forståelig nok er ikke næringsgrunnlaget for byens barer, cafeer og restauranter optimalt i februar, da majoriteten av besøkende til byen busses inn på dagsbesøk. Mange steder var derfor sesongstengt, men jeg klarte da å både spise og drikke hver dag likevel. I disse sammenhengene befant jeg meg ofte i umiddelbar nærhet av en gjeng kinesere (ikke samme gjeng hver gang), med unntak av den siste middagen.

For å ta den siste først, så var det den desidert beste matopplevelsen i løpet av oppholdet. Og praktisk(?) nok besto alle gjestene for aftenen av beboere på det samme hotellet. Jeg mistenker at flere enn meg spurte resepsjonisten om forslag til hvor middagen burde inntas denne kvelden.

Denne restauranten var Almocábar, Plaza Ruedo Alameda 5 i bydelen San Fransisco, rett ved Puerto de Almocábar.

I følge hotellets rådgiver på fagfeltet er Almocábar en av de beste restaurantene i Ronda, og jeg ser ingen grunn til å opponere mot den påstanden. Det er ikke plass til mange gjestene der, så større grupper en enmannsgruppa meg bør reservere bord.

Maten (okse indrefilet) var svært velsmakende og det samme var den lokale vinen jeg fikk anbefalt: Los Aguilares Tinto 2014 Ronda.

Et annet middagssted (for å være presis: det første) fant jeg helt på egenhånd på torget (Plaza Duquesa de Parcent) i gamlebyen. Stedet heter Mesón el Sacristán, og viste seg å være et hyggelig sted med god mat og oppmerksom betjening, selv om de godt kunne skrudd opp varmen litt. Det er litt rart når alle gjestene sitter med ytterjakkene på. Som det framgår lenger ned i teksten fungerte Sacristán også utmerket til et lunsjmåltid.

Casa Quino i «nybyen» ble også utsatt for et av mine middagsfremstøt, med relativt godt resultat for oss begge. Maten (entrecote) var dessverre litt på den tørre siden av akseptabelt, men vinen (Arienzo Marques de Riscal (Rioja)) var det ikke noe å si på. Stedet led dessverre av en litt for dempet stemning, men det gjorde de fleste steder i byen. Det var jo knapt folk ute på kveldstid.

Restaurante Flores (også dette i «nybyen», Calle Virgen de la Paz 9 for å være presis) var nok den matmessig minst interessante, men heldigvis skjedde det noe der som reddet en ellers litt trist matopplevelse.

Stedet må nok beskrives som et typisk turiststed, selv om maten (lam) var relativt ok, og den første delen av måltidet var jeg mutters alene gjest. Litt stusselig, men ca. midtveis i måltidet tok det seg opp, og medførte at jeg fortsatt skjenker en varm og medfølende tanke til kveldens servitør.

Da jeg så ham sist hadde han nemlig sin fulle hyre med å oppfylle en relativt krevende og svært støyende kinesisk gruppe på 11 personer sine gastronomiske ønsker. Jeg antar for øvrig bare at de var kinesiske, de kan også ha vært koreanske da gruppas leder bar enkelte likhetstrekk med Kim Jung-Un..

Uansett, så viste gruppa seg å være svært interessert i pasta, som stedet kunne by på to varianter av: carbonara og bolognese. Dessverre visste, eller forsto, ikke gruppa hva dette var. Gjensidige fremmedspråklige begrensninger i gruppa og blant betjeningen bidro nok til problemene. Matbestillingen hadde, ispedd illsint barnegråt og hissig debatt gjestene imellom, pågått i småpene 20 minutter da jeg forlot lokalet.

For min del gikk jeg på bar for å finne roen. Antar at servitøren kunne tenkt seg det samme.

Cerveceria cafè Mondragon, rett ved kirka på torget i gamlebyen, viste seg på en solfylt dag å være et utmerket sted for en utendørslunsj. Og det samme gjelder for Meson de Sacristan på samme torg. Denne plassen fungerte som tidligere nevnt også fint til middagstid.

Noe kveldstid ble tilbragt på Heaven Irish Tavern (ja, jeg vet, litt feigt å velge irsk i Spania, men det var ett av de få stedene hvor det var godt og varmt inne). Uansett et helt greit sted med hyggelig betjening, hvor det var fint å hygge seg med boka si mens jeg nøt min Cruzcampo.

Hotell – Alavera de los Baños

Mitt utkårete hotell for anledningen var flotte Alavera de los Baños, som ligger i San Miguel-kvarteret ved foten av bymuren og med de arabiske badene som nærmeste nabo.

Beliggenheten tilsier at de blir litt tråkking opp og ned fjellsiden for å komme til og fra byen, men det kompenseres lett ved den flotte og stille beliggenheten, og ikke minst kvaliteten på stedet. På veien opp til byen kan man dessuten blant annet beundre den fine Arco de Filipe V. (Filipe tok i sin tid initiativet til å bygge Puente Neuvo) og Puente Viejo.)

Rommene er fine, og i varierende størrelse. Utsikten er enten til gata utenfor eller til en hesteinnhegning og fjellene i det fjerne. Jeg valgte det siste og er godt fornøyd med mitt valg.

Frokosten de serverer er både velsmakende og «personlig», samt at de har et veldig fint barkonsept på kveldstid. Etter 21.30 er stedet ubepersonet (tidligere het det ubemannet) så baren opereres da etter ærlighetsprinsippet: gjestene tar det de ønsker i baren og skriver det opp på en lapp til vertskapet. De har kalt dette en «honesty bar» (ærlighetsbar), hvilket jeg likte veldig godt.

Det bidrar også stort at vertskapet er veldig hyggelig og hjelpsomt, samt snakker godt engelsk.

Den ene av vertene (David) har tidligere vært sjef for det lokale turistkontoret (med forbehold om huskefeil, men det var noe i den retning) og er således svært kompetent til å veilede både i Ronda og i det nærliggende området. Han har også skrevet en bok om fotturer i området.

Hotellet ble valgt basert på at det så fint ut på bilder, fikk gode omtaler på TripAdvisor, samt at det var ett av få hoteller i Ronda som kunne tilby gratis bilparkering for sine gjester.

Sierra de Grazalema Natural Park

En av dagene ble brukt til å utforske de naturlige herligheter i området, nærmere bestemt en liten del av Sierra de Grazalema Natural Park.

Mitt valg av tur var El Pinsapar (eller «inn i granskauen» på norsk), som starter kun noen få minutters kjøring unna Grazalema, som igjen er knappe 45 minutters kjøring fra Ronda. Ruta/turen har for øvrig fått navn etter tresorten Abies pinsapo (spansk gran) som finnes kun her og i Marokko.

Turen viste seg å være litt friskere enn jeg hadde forutsett (og blitt fortalt...) da de første 1,5 kilometerne sikket og sakket seg oppover fjellsiden, opp til en høyde på 1300 moh. Det viste seg å være verdt anstrengelsene, for vel oppe på åsryggen blir terrenget for det første mye lettere, og ikke minst er det en praktfull utsikt i både den ene og den andre retningen.

Jeg fulgte deretter fjellsiden bortover på god og godt merket sti, hele tiden med en slående utsikt. Denne (utsikten) måtte etter hvert dessverre vike for trær og andre vekster, mens stien begynte å skråne nedover igjen.

Etter en stund begynte jeg å bli litt desperat etter å finne en plass i solen hvor jeg kunne innta lunsj (nå gikk mye av turen i skyggen for fjellet til venstre), så heldigvis kom jeg etter 6,5 kilometers fin vandring til en slette som var som skapt for en lunsj eller piknikk. Funn på stedet tydet på at man nok må være forberedt på å dele plassen med en gjeng kuer, men disse hadde heldigvis annet fore da jeg var der.

Så, mett og fornøyd etter en rast i sola var det bare å rusle samme veien tilbake igjen.

Oppsummert var det en veldig fin tur, til tross for at en litt for stor del av turen gikk i skyggen (det er nok helt fint på varme dager, ikke fullt så fint i tre plussgrader). En del av ruta hadde jeg selskap av en gribb som sirklet over over meg, hvilket jo bidrar til både trivsel og et lite innblikk i egen fysiske forfatning sett ovenfra.

Det er også verdt å nevne at jeg for å kunne begi meg ut på tur måtte innhente tillatelse fra de lokale vandreturmyndigheter (Junta de Andalucia). Turtillatelsen er gratis, men må altså skaffes før man legger ut på tur. Helst burde jeg gjort dette før jeg reiste fra Norge, men heldigvis fikset David på hotellet dette for meg på kort varsel.

Grazalema

Grazalema (i provinsen Cadiz) ligger 30-45 minutters kjøring fra Ronda og var som sagt et slags utgangspunkt for fotturen min. Jeg trodde nemlig jeg måtte innom turistkontoret og vise fram tillatelsen min, noe det viste seg at jeg ikke måtte. Det holdt å ha den med seg på turen.

Mitt behov for å vise at jeg hadde gå-tillatelse gjorde uansett at jeg fikk en stopp i Grazalema, og det var bra, for det er en riktig så fin by. Dessuten var den hyggelige jenta på turistinformasjonen grei og så på den (tillatelsen), selv om hun ikke trengte å gjøre det.

Byen er vel verdt et besøk, om ikke annet for en dagstur, eller over lenger tid som utgangspunkt for fotturer i området. For min del ble det en by for proviantering samt en liten rusletur blant hvite og sjarmerende hus, med dramatiske fjell i bakgrunnen.

Malaga lufthavn til Ronda

For å komme meg til Ronda fløy jeg til Malaga og tok leiebil derfra. Et lite tips både til meg selv og andre: lei gjerne av et av de lokale selskapene fremfor et av de store bilutleiefirmaene. Da jeg skulle hente bilen endte jeg nemlig opp med å stå nesten 45 minutter i kø hos Avis, mens det ikke var en kjeft hos den lokale naboen. Kø var det også hos Eurocar, Hertz og andre.

Vel installert i bilen tok det ca. halvannen time å kjøre til Ronda, pluss en lunsjstopp undervis på en plass som het Meson de Diego, på ganske gode veier.

Reiseinformasjon Spania

På UDs hjemmesider finner man land- og reiseinformasjon, deriblant innreisebestemmelser og generelle råd og tips til reisende, om de fleste land i verden. UDs reiseinformasjon for Spania.