Innbydende Istanbul

Istanbul er en fantastisk by med severdigheter på rekke og rad. Byen er vakker og eksotisk, spekket av praktfulle bygg, et yrende folkeliv og uteliv, og en spennende historie. Og overalt er det små, rare butikker med et allsidig utvalg produkter. Som en bonus, foruten basarene, ikke et kjøpesenter å se!

Publisert: 26. september 2015

Legg til at Istanbul er Europas største by, med tett innpå 13 millioner innbyggere, og den eneste byen i verden som ligger på to kontinenter, så er det kort vei til konklusjonen om at Istanbul har det meste.

Med våren på frisk fremmarsj tilbragte Frode fire fine og fartsfylte feriedager i denne flotte og fascinerende byen i slutten av februar 2015.

Severdigheter

Istanbul har naturligvis langt mer å by på enn en stakkars turist rekker over i løpet av noen få dager, men jeg synes jommen jeg skal ha skryt for innsatsen. Med gode og nypreparerte sko og samarbeidsvillige føtter føtter ble i overkant av seks mil tilbakelagt i løpet av oppholdet.

Jeg kjøpte meg et museumspass (dvs. det var hotellet som bestilte det for meg, jeg plukket det bare opp i resepsjonen da jeg ankom). Dette viste seg å være en praktisk investering ettersom jeg da kunne spankulere uanfektet forbi billettkøene til blant annet Hagia Sofia og Topkapı Palace.

Basilicasisternen

Det kanskje mest spesielle stedet jeg besøkte befinner seg under bakkenivå, rett ved Hagia Sofia. Det underjordiske vannreservoaret Basilicasisternen (Yerebatan Sarayı, som betyr «det sunkne palasset») har en helt spesiell og dryppende stemning.

Foruten stemningen var de to soleklare høydepunktene her nede de to Medusahodene som ligger innerst i sisternen. Og det var også litt spesielt med de store karpene som svømte rundt der inne.

Topkapipalasset

Topkapipalasset var i en lang periode midtpunktet i det osmanske riket, og det er derfor ikke til å undres over at det er mange besøkende der. Heldigvis var jeg på plass ganske tidlig, så jeg unngikk det verste trykket.

Topkapipalasset viste seg, som forventet, å være riktig så fint. Men også veldig stort. Så etter en rundtur i de vakre hagene og et besøk i det flotte haremet, som var i drift (om man kan bruke det uttrykket) mellom 1299 og 1923, var det nok Topkapi for denne gang.

Hagia Sofia (Aya Sofia)

Hagia Sofia, bygget som kirke i årene 532–537 og som fra 1935 har vært et museum, er etter manges mening det største og mest imponerende bysantinske monumentet i Istanbul. Og jeg har for så vidt ingen innvendinger mot den påstanden. Derimot kan jeg etter å ha tilbragt litt tid inne i Hagia Sofia slå fast at det nok trengs en grundig oppussing der. Og bedre lyssetting.

Flere steder er det tydelig at tidens tann har fart litt hardt med deler av det vakre interiøret, og står sånn sett litt i kontrast til det vakre eksteriøret.

Men, for all del, det var absolutt et imponerende og mektig syn. I over tusen år var kuppelhvelvingen verdens største, og det er fascinerende å se den fine blandingen av islamsk og kristen kunst.

Som en artig kuriositet, særlig for nordboere, har en kar ved navn Halvdan, en vikingvakt i det Øst-romerske riket, en gang på 800-tallet foretatt en tidlig tagging på rekkverket på galleriet.

Vel ute av Hagia Sofia spanderte jeg også noen minutter på de fem gravkamrene til osmanske sultaner som ligger i tilknytning til museet (men med egen og gratis inngang).

Jeg nøyde meg med et besøk inne i gravkammeret til Sultan Murad III, og det var i hvert fall imponerende utsmykket og forseggjort. Jeg regner med at de andre sultanene ikke hadde måttet ta til takke med noe dårligere.

Sultan Ahmed IIIs fontene

Rett rundt hjørnet for Hagia Sofia, i retning hovedinngangen til Taksim-palasset, ligger den vakre og storslagne Sultan Ahmed IIIs fontene i tyrkisk rokokkostil.

Den blå moské (Sultan Ahmed-moskeen)

En av de tingene man «må» gjøre i Istanbul, er å besøke Den blå moske fra begynnelsen av 1600-tallet, så da gjorde jeg det.

Som ventet var jeg ikke alene i moskeen, som egentlig heter Sultan Ahmed-moskeen. Mange mennesker og litt kaos, men ikke verre enn at det var helt ok å være der. Så med skoene i en pose ruslet jeg rundt der inne en liten stund.

Moskeen er imponerende stor og mosaikken skaper en flott stemning, men samtidig synes jeg ikke den skilte seg nevneverdig (positivt) fra andre moskeer jeg var innom i løpet av oppholdet. Det kan nok ha litt med at alle turistene har en viss innvirkning på opplevelsen.

Egentlig hadde moskeen seks minareter, men da den ene begynte å gå mer eller mindre i oppløsing, og utgjorde en overhengende fare for alle som befant seg under den, ble den ene for ikke lenge siden revet.

Hippodromplassen (Atmeydani)

Den store og åpne Hippodromplassen gir luft til området foran Den blå moske. I sine velmaktsdager i den bysantiske perioden var Hippodromen 480 meter lang og 117 meter bred, og på tribunene kunne opptil 100 000 hesteentusiaster heie fram sin favoritthest.

Da det osmanske riket overtok ble plassen omdøpt og poloentusiastene fikk også sin dose underholdning, samt at de som måtte ønske det kunne bivåne omskjæringsseremonier for de osmanske prinser. Noe spesiell form for underholdning, der altså. Samtidig kunne sikkert et eller annet produksjonsselskap av i dag funnet på å lage et realityshow ut av en slik seremoni.

Hippodromplassen preges av fire store monumenter:

Den egyptiske obelisken (Dikilitas) stammer opprinnelig fra Luxor i Egypt og innfant seg etter at Roma inntok lederposisjonen i verden.

Serpentin-søylen (Burmali sutun) skal stamme fra Apollo-tempelet i Delphi og har opp gjennom historien fått ganske hard medfart. Gull på søylen har blitt fjernet og smeltet om til mynter, og på 1800-tallet ble visstnok slangehodene som en gang prydet søylen utsatt for en hissig polsk adelsmann på fylla.

Også Konstantin Porphyrogenitus-søylen (Örmetas) lengst borte på plassen har blitt herjet en del med. Her var det bronse som ble fjernet og smeltet om, mens en osmansk manndomsprøve hvor unge menn skulle klatre opp søylen har forårsaket mange hakk og ujevnheter i den.

Heldigvis bærer den flotte Keiser Wilhelm-fontenen (Alman Cesmesi) fra slutten av 1800-tallet verken preg av fulle polske adelsmenn eller klatreivrige unggutter, og pryder nå plassen riktig så fint.

Like i nærheten av hippodromplassen traff jeg for øvrig på en hyggelig parkeringsvakt, som viste meg et fint trykk av Istanbul fra før sultan Mehmet III erobret Konstantinopel i 1453, og byens kirker ble ombygd til moskeer.

Süleyman-moskeen

Et av høydepunktene på turen var et besøk i Süleyman-moskeen som troner stolt på en høyde i den gamle bydelen.

Süleyman-moskeen var mye roligere, renere i stilen, vakrere og mer klassisk enn både Den blå moske og Hagia Sofia (som jo ikke er en moske lenger, når rett skal være rett). Dessuten bidro et svært moderat antall turister til en fredsommelig og fin stemning.

Inne i moskeen kom jeg i prat med en av de frivillige der. Han fortalte fint om moskeen, både stort og smått, som at lampekuplene var designet for å gjøre det vanskelig for edderkopper å feste nettet sitt. Jeg trodde de fikk feste overalt, men tok tydeligvis feil der, altså.

Om ikke i stedet for å besøke Den blå moske, så er jeg glad jeg besøkte Süleyman-moskeen i tillegg.

Galatabroen

For å komme fra Fatih og over til Galata-bydelen spaserte jeg over Galatabroen, som i seg selv ikke er videre spektakulær. Men, det er trivelig med fiskerne som står her på rekke og rad. Og i broas «underetasje» er det en rekke restauranter. Jeg tok bare en kopp te på en av dem, så hvordan kvaliteten på annet enn teen er aner jeg ikke.

Galatatårnet

Det er lenger mellom de historiske severdighetene i Galata, men noen er det da. Og Galatatårnet er en av disse. Opp til tårnet marsjerte jeg oppover noen alvorlig bratte bakker, hvilket var litt slitsomt i vårsola.

Praktisk nok går det heis opp, og for utlendinger koster det 25 lire å komme inn (og opp), mens tyrkiske statsborgere slipper unna med 10.

Dette (tidligere) vakttårnet (og en periode også fengselet) kan ses fra store deler av byen, så det er bare rett og rimelig å ta seg en tur opp og se tilbake. Utsikten er det ikke noe å si på, men den (utsikten) er inntatt relativt raskt, og det er svært trangt der oppe, så besøket mitt i tårnet varte vel ikke mer enn en 10 minutters tid. De som er sultne eller tørste kan forlenge oppholdet i tårnets restaurant, noe jeg valgte å ikke gjøre.

Taksimplassen (Taksim Meydanı)

Taksimplassen kan ikke beskyldes for å være spesielt vakker, men den har stor symbolsk verdi for mange tyrkere.

Dette skyldes blant annet at den har vært åsted for dramatiske hendelser, ikke minst massakren på arbeidere som markerte 1. mai i 1977.

Det sentrale elementet på plassen er det flotte Republikkmonumentet til minne om dannelsen av den tyrkiske republikk i 1923.

Ortaköy-moskeen

En av de fineste moskeene i Istanbul, i hvert fall utenpå, må være Ortaköy-moskeen, som ligger nesten helt oppe ved Bosporosbroen som forbinder den europeiske og den asiatiske siden av Istanbul.

Moskeen og området er også svært fotogent, så med det som motivasjon la jeg i vei fra fergeterminalen i Besiktas. Jeg regnet med at det skulle bli en fin tur i sola langs havnepromenaden. Det ble det ikke, hovedsakelig ettersom det ikke finnes noen havnepromenade der.

Rett etter fergeterminalen har nemlig først universitetet og deretter en rekke hoteller lagt beslag på området ned mot vannet, over en distanse på intet mindre enn 2,5 kilometer (jeg målte). Det ble derfor en spasertur på trangt fortau langs trafikkert vei i stedet. Heldigvis var det litt å se på veien her også, så helt håpløst var det ikke.

Vel framme viste det seg at det definitivt var verdt strabasene å ta seg opp til Ortaköy-moskeen. Den er virkelig vakker, og i området rundt var det mange trivelige cafeer, barer, restauranter og små butikker.

Dolmabahçe-palasset

På vei tilbake fra Ortaköy-moskeen passerte jeg det vakre Dolmabahce-palasset, men ettersom jeg hadde nådd mitt inntrykksmessige metningspunkt for dagen nøyde jeg meg med å beundre deler av dette fra utsiden.

Lokale kilder hadde dessuten tipset om at palasset er mer spennende utenpå enn inni. Den samme kilden mente det holdt med å se klokketårnet utenfor, så som anbefalt, så gjort.

Basarene

Stikkord for de to basarene i gamlebyen er eksotisk, lettere kaotisk, tidvis klaustrofobisk, spennende, fargerikt og litt moro.

Grand Bazaar (Kapali Carsi)

Den store basaren var som ventet: Imponerende (nesten skremmende) stor, fargerik, livlig og ganske masete. Dette komplekset fra slutten av 1400-tallet inneholder angivelig over 4000 butikker og boder. Det er litt i meste laget for meg.

Jeg nøyde meg derfor med å kikke forsiktig på utvalget i noen ytterst få av utsalgsstedene. Og kjøpte ingen ting, selv om det selvsagt var litt fristende å kjøpe et magedanserantrekk i magedanserantrekkavdelingen.

Det er også egne avdelinger hvor utvalget er mer tilpasset den jevne turist: Gull og sølv, skinn og lær, tepper, lamper, vesker, sko og klær. Lommetjuvene er visstnok relativt jevnt fordelt på de forskjellige avdelingene.

Den egyptiske basaren / Krydderbasaren (Misir Carsisi)

Krydderbasaren var i likhet med storebroren ganske masete, særlig i gatene utenfor. Et stykke innover i basaren var det heldigvis langt roligere.

Basaren kan by på et imponerende fargerikt og eksotisk utvalg krydder, Turkish Delight, frukt og grønt, honning, såper, kaffe og te fra ende til annen. Det var også en avdeling for knoller, ting til hagen, dyrefor, bur og et og annet stakkars dyr i bur.

Det grønne Istanbul

Istanbul har mange fine og grønne lunger hvor både liten og stor kan rekreere en stund før ferden går tilbake til folkemassene i byens gater. I løpet av oppholdet var jeg innom et par av disse og trakk pusten.

Gülhane Park

Nedenfor Topkapi-palasset ligger den fine Gülhane Park, som jeg foretok en solfylt promenade i.

Parken var både ren, ryddig og fredelig, og et ypperlig sted å tilbringe en vakker vårdag på. Til og med søppelbøttene var dekorative her.

I Gülhane-parken passerte jeg også Column of the Goths («gother-pinnen»), det eldste gjenværende monumentet fra romertiden i Istanbul.

I det nordøstre hjørnet, rett ved Column of the Goths, ligger den utmerkede cafeen Set Üstü Çay Bahçesi, hvor jeg iførte meg et lett men smakelig måltid, for en gangs skyld etterfulgt av en fortreffelig tyrkisk kaffe.

«Hane» var for øvrig et ord jeg kom over i flere sammenhenger, og etter å ha spurt lokalbefolkningen fant jeg ut at «han» betyr «hjemmet til» eller «huset til». Gül betyr rose, så parkens navn blir da «rosenes hjem».

Yıldız Park

På vei tilbake etter ekspedisjonen til Ortaköy-moskeen svingte jeg innom Yildiz Park, en av de største parkene i Istanbul.

Ettersom jeg var der tidlig på våren hadde ikke blomstringen kommet helt i gang ennå, men parken er visstnok et eldorado for tulipanentusiaster litt senere på våren. Men noen blomster hadde kommet i gang med sesongen, og parken var veldig fredelig og fin da jeg var der.

Et stykke opp i parken (etter å ha bakset med noen alvorlig bratte bakker) kom jeg til den overdimensjonerte og forseggjorte Malta-kiosken. Eller Malta-palasset, som vel gir mer mening på norsk. Et fint sted å sitte på en vakker vårdag, med utsikt over Bosporosstredet, men maten (som for øvrig var lunsj nummer to for dagen) og servicen var heller laber.

Det asiatiske Istanbul

En morgen fant jeg ut at det var på tide med en tur til Asia, og det er litt kult å kunne sette seg på en båt og vips være på et annet kontinent på kort tid.

Jeg tok båten fra fergeterminalen Eminönü, og satt kurs mot Kadeköy på Asia-siden. Med avganger hvert 15. – 20. minutt og en reisetid over Bosporosstredet på 15 minutter, fungerte dette utmerket.

På Asia-siden er det mye lenger mellom severdighetene enn på Europa-siden, så det ble med en relativt kort spasertur på kryss og tvers, samt en kopp te og en lett lunsj, her.

Spaserturen bragte meg blant annet forbi hjemmebanen til Fenerbache og innom en fin park rett i nærheten. På vei tilbake til ferga passerte jeg gjennom det som må være bar- og markedsstrøket i Kadeköy. Ettersom jeg var her på formiddagen var det ikke så mye liv der da, men jeg fikk inntrykk av at området er trivelig når dagen har rukket å bli litt eldre.

På vei tilbake til Europa-siden og Besiktas litt lenger opp i byen, passerte jeg det fine Jomfrutårnet (Leanders Tårn).

Øvrige Istanbul-inntrykk

En morgen ruslet jeg litt rundt i det jeg antar var området som bærer navnet Balat, nedenfor hotellet og mot sjøen. Området har meg bekjent ikke noen severdigheter per se, men det tar området igjen i en ganske rustikk og fin sjarm. Hvilket vel egentlig bare er en pen måte å si at det var litt slitent. Men, altså, sjarmerende. Trange gater, yrende liv, rare små butikker og diverse tekafeer gjør området fint for en liten rusletur.

Rundt omkring i byen er det flere eksempler på osmanske trehus, hvorav mange er ganske medtatte. Heldigvis pågår det et restaureringsarbeid for å bringe disse husene tilbake til sin fordums prakt. Et eksempel på slike hus passerte jeg ved Hagia Sofia og Topkapi-palasset.

Det var også artig å registrere at de forskjellige bydelene (i hvert fall de som har fotballag av et visst kaliber) aktivt bruker klubbfargene for å skape tilhørighet til bydelen.

Mat, drikke og serveringssteder

De fleste steder hvor turister ferdes belemres dessverre av innkastere, noe jeg er svært lite begeistret for. Litt unna turisttråkket er det heldigvis bedre, og dermed å foretrekke.

En annen ting er at det ikke er noen selvfølge at det serveres alkohol på alle (små) restauranter. Ikke at det gjør noe, men det er greit å være klar over. De fleste restaurantene i turiststrøk har i hvert fall alkoholservering.

Noe av det første jeg gjorde etter ankomst Istanbul, var å iføre meg en beef shwarma og en Efes øl på trivelige Faros Restaurant, Divanyolu Cad.n76, ikke så langt unna Hagia Sofia. Valg av sted skyldtes hovedsakelig at det ikke var noen innkaster her, trodde jeg, for det viste seg etter at jeg hadde satt meg at han nok bare var borte i et nødvendig ærend da jeg ankom. Ja ja.

Maten var god og betjeningen ble hyggelig, og dette ble feiret med en whisky etter maten. Whiskyen kostet bare litt mer enn maten og ølen til sammen. På Faros er det også fint å innta en rolig formiddagskaffe eller -te på uteserveringen mens man ser folkelivet rusle forbi.

På anbefaling fra resepsjonisten på hotellet var jeg en kveld på Fener Fish Restaurant, Telli Odalar Sokak 5, noen hundre meter nedenfor hotellet. Det er mange fiskerestauranter i dette området, mange av så som så kvalitet, i følge den samme resepsjonisten.

Men Fener leverte så absolutt varene. Stekte reker i hvitløk til forrett, sjøtunge til hovedrett og baklava til dessert, selvsagt med en tyrkisk hvitvin til. Riktig så velsmakende var det, og det var også hyggelig stemning på denne familierestauranten.

På andre siden av Hippodromplassen for Den Blå Moske inntok jeg den siste kvelden en velsmakende kyllinggryte og en liten flaske tyrkisk vin (Angora 2013) på uteserveringen på Alzer Hotel, At Meydani No 20.

Et fin-fint sted å sitte, litt unna turiststrøkets ståk og mas. Dessuten hjalp det nok på opplevelsen at beina begynte å bli ganske møre etter tre intensive dager, og da var det fint å slappe av i hyggelige omgivelser.

En lunsj ble som tidligere nevnt inntatt på Malta-palasset i Yildiz Park, men det var ikke noen opplevelse å skrive hjem om. Kjedelig og uinspirert mat, og ditto betjening. Stedet har heller ikke alkoholservering, selv om dette ikke nødvendigvis er et stort problem.

Utelivet i Istanbul er, etter hva jeg erfarte, ganske likt utelivet i de fleste større byer. Cafeer, barer og puber ligger i enkelte områder på variert rekke og rad.

En pub jeg besøkte i en sidegate i nærheten av Taksimplassen var Vosvos, Kuloğlu Mh., Gazeteci Erol Demek Sokak No:11. Vosvos, som for øvrig betyr boble (som i Volkswagen) var et fint og rocka sted, som jeg tilbragte noen kvalitetstimer på. God mat hadde de også, i mitt tilfelle i form av en meksikanskinspirert kyllingrett. Skylt ned med Efes.

På den relativt spartanske takterrassen til Sultan (Adresse: Süleymaniye Mah. Fetva Yokuşu No:29), rett nedenfor Süleyman-moskeen, nøt jeg foruten en fabelaktig og luftig utsikt, også et enkelt måltid akkompagnert av en alkoholfri drikke på boks. Og selvsagt en liten kopp te.

For øvrig registrerte jeg at istanbulerne har vært flinke til å utnytte takene til plassering av rekreasjonsfasiliteter, da det var skiltet med slike tilbud en rekke steder jeg passerte.

Vær og føreforhold

Ettersom jeg var der siste uka i februar var naturligvis også værforholdene som ville møte meg et spenningsmoment. Heldigvis var været både tørt og stort sett fint, med temperaturer som på dagtid nærmet seg 20-tallet. På kveldstid derimot falt temperaturen ganske betraktelig. At det var såpass fint vær var for øvrig ingen selvfølge. Uka før hadde det vært 15 cm. snø og et vær lokalbefolkningen beskrev som snøføykekaos.

Hotell

Basen hadde jeg valgt å legge til Hotel Niles, Ordu Caddesi Dibekli Cami Sokak No:19 Beyazıt, 10-15 minutters flanering unna Den blå moske og de andre store severdighetene i området.

Hotellet ligger med andre ord fint til for turister i Istanbul, og med trikkestopp kun et par kvartaler unna er det også greit å komme seg til andre deler av byen. For eksempel for den som søker mer fart, spenning og natteliv i Taksim-området, men kan tenke seg å legge seg før musikken skrus av der utpå morgenkvisten en gang.

Rommene var rene, pene og ryddige, og senga sov jeg godt i hver eneste natt. Med unntak av den første natta, da bønneropene vekket meg fra min søte søvn kl. 05.42. Litt tidlig å stå opp, og heldigvis vendte jeg meg til dette etter denne første kvelden, så de påfølgende nettene registrerte jeg bare så vidt bønneropet. Og det å bli vekket av bønnerop er neppe et problem bare på Hotel Niles.

Det beste med hotellet var likevel den hyggelige og mobile informasjonsenheten Camile. Hun hadde som oppgave å hjelpe gjestene med hva de nå måtte trenge (turist)hjelp med. Hver morgen kl. 8 var hun på plass i frokostsalen, og gikk rundt og pratet med hver enkelt om hva de skulle gjøre i dag, hvordan de eventuelt hadde hatt det i går, eller bare pratet generelt om hva gjestene måtte ønske. Veldig god og hyggelig hjelp!

Hotellet får også et pluss for frokosten, som var god og variert, og det hjelper selvsagt på opplevelsen å nyte maten på en trivelig takterrasse.

Takterrassen er for øvrig åpen hele dagen (baren døgnet rundt!), så det er et fint sted å roe ned med en stille pils mellom dag- og kveldsskiftet.

Transport

Det foretrukne fremkomstmiddel var mine egne føtter, noe som satte sine spor i relativt støle legger etter å ha tilbakelagt drøye seks mil på noen få dager. Slitsomt, men samtidig får jeg da mulighet til å se litt mer enn bare de største severdighetene, og det er fint å rusle gjennom «vanlige» nabolag og ta inn stemningen slik den er i «det ekte» Istanbul.

Ved et par anledninger ble også trikk benyttet (poletter til stykkpris 4 lire kjøpes på stasjonen) og til Asia-turen var båt det åpenbart beste alternativet. Også her er det firelirespoletter som gjelder, men en annen type, som kjøpes i polettmaskinen ved fergeterminalen.

Ved et eventuelt neste besøk til Istanbul kan det være at det investeres i et Istanbul Card, som koster 7 lire + påfyll for reise, som er praktisk dersom man skal bruke offentlig transport mye. Skal man kun ta et par-tre turer er poletter det mest praktiske.

Transport fra flyplassen

Min opprinnelige tanke var å ta metroen inn til byen, men jeg slo dette fra meg da jeg et par dager før avreise mottok en mail fra hotellet. Foruten masse nyttig informasjon om Istanbul var det også et tilbud om transport fra flyplassen, til den nette sum av 70 lire. Litt dyrt, ja, men med tanke på å drasse på bagasje på ukjent offentlig transport i rushtida, takket jeg ja til dette. Og det fungerte fint. Samme fremgangsmåte ble benyttet tilbake til flyplassen.

Gategutta

De noe slitsomme «gategutta» som nærmest patruljerer turistområdene i Istanbul fortjener dessverre litt omtale. Deres pågående og til tider småaggressive måte å narre turister med på bar, for å se på tepper, kunsthåndverk eller for å tilby seg å vise deg rundt, er svært provoserende. Og, fikk jeg høre fra Camile (på hotellet), også skremmende for enkelte.

De (gategutta») må da skjønne at vi ikke er helt idioter, selv om de anstrenger seg til det ytterste for å behandle oss som nettopp det. Tror dere ikke vi skjønner hva dere er ute etter, der dere tilfeldigvis kommer ruslende opp på siden av oss for å «praktisere engelsken» eller hva de velger å bruke som unnskyldning for å få kontakt? Hmpf!

Camile kunne fortelle at (også) tyrkiske myndigheter ser på dette som et stort problem for turistindustrien som landet er så avhengig av, så dersom de blir fersket vanker det høye bøter.

Vi får håpe de får bukt med problemet, for Istanbul fortjener ikke at disse nissene ødelegger folks inntrykk av denne flotte byen.

Reiseinformasjon Tyrkia

På UDs hjemmesider finner man land- og reiseinformasjon, deriblant innreisebestemmelser og generelle råd og tips til reisende, om de fleste land i verden. UDs reiseinformasjon for Tyrkia.