Belfast – En delt og spennende by

I oktober 2013 var Frode på guttetur til Belfast. Sammen med åtte muntre medreisende tok jeg fly til Dublin og buss derfra til Belfast. Bussen går 20 minutter over hver time, koster 23,40 Euro tur/retur (2013) og tar to timer. De blæresvake og/eller drikkfeldige bør være oppmerksom på at det ikke er toalett om bord.

Publisert: 24. august 2015

Vi bodde på Hotel Europa, som er kjent som det mest bombete hotellet i Europa. Mellom 1970 og 1994 bombet IRA hotellet ikke mindre enn 33 ganger. Heldigvis gikk det stille og rolig for seg mens vi var der. For øvrig ligger hotellet i samme bygning som busstasjonen, hvilket jo er praktisk ettersom vi jo ankom med nettopp buss. Dessuten var hotellet bra nok for Bill Clinton i 1998, så da var det bra nok for oss i 2013.

Falls Road og Shankill Road

Det som gjorde mest inntrykk i Belfast var å gå gjennom gatene jeg hadde sett på nyhetssendinger på 80- og 90-tallet. Da var områdene rundt Falls Road (katolsk) og Shankill Road (protestantisk) som krigssoner å regne.

Det gjør også inntrykk å se de mange veggmaleriene av viktige hendelser og personer, som Bobby Sands som sultestreiket seg til døde i Maze-fengselet i 1981. Ytterligere ni personer døde i løpet av sultestreiken.

Unionist eller nasjonalist

I de senere år lar folk i Nord-Irland seg i mindre grad definere som enten unionist eller nasjonalist. I 2007 svarte 36 prosent at de definerte seg som unionist (protestant), 24 prosent som nasjonalist (katolikk) og 40 prosent som ingen av delene.

Folk er selvsagt fortsatt født som enten katolikk (45 %) eller protestant (48 %), men det avgjør i mindre grad enn før hvordan de stiller deg til de politiske retningene unionist eller nasjonalist. Livet og politikken består heldigvis av mer enn å velge mellom England og Irland.

Good Friday Agreement

Freden startet offisielt 10. april 1998 da Good Friday Agreement ble undertegnet av begge parter og England.

Partene levere deretter inn sine våpen (IRA var offisielt tomme for våpen 28. juli 2005). En del av avtalen er at alle født i Nord-Irland kan ha doble statsborgerskap: De er både britiske og irske, og kan således velge å bosette seg i Irland om de ønsker det.

Fredslinjene (fysiske sperringer) som skal minske sekterisk vold mellom katolikker og protestanter, har faktisk økt i lengde og høyde etter Good Friday Agreement. I 2011 mente 69 % at murene fortsatt var nødvendige for å beskytte mot potensielle voldelige hendelser. Dette står i en viss kontrast til at folk som tidligere nevnt i mindre grad enn tidligere definerer seg som unionist eller nasjonalist.

BBC lagde sommeren 2013 en interessant dokumentar som viser de vedvarende konfliktene mellom de katolske og protestantiske delene av befolkningen i Nord-Irland.

Takk til turkompisene Eyvind og Marius for bidrag til den ovenstående teksten!

Puber

Som seg hør og bør ble det en del pubbesøk på turen, og med litt forhåndsresearch (igjen takk til Eyvind) fikk vi besøkt noen av Belfasts beste puber, og også noen som ikke levde helt opp til forventningene.

The Crown, 46 Great Victoria Street. Umiddelbart etter ankomst til Belfast og innsjekk på hotellet møttes vi på nærmeste pub, som var the Crown, rett på andre siden av gata. Vi ble umiddelbart imponert av det flotte viktorianske interiøret, men ikke så imponert over den kontemporære bartenderen. En ignorerende og arrogant holdning overfor gjestene skaper ikke akkurat god stemning. Uansett, øl fikk vi og plass i en av stedets båser fikk vi også. Men det ble med den ene ølen der i løpet av oppholdet, noe bartenderen får ta mye av æren for.

I likhet med de to andre pubene i umiddelbar nærhet fra hotellet er det mange tilreisende og turister her, ettersom både buss- og togstasjonen ligger rett på andre siden av gata. Dette gjør sitt til at stedet ikke oser av sjarm og autentisitet, til tross for det tidligere nevnte flotte interiøret.

Brennan’s Bar, 48-52 Great Victoria Street. Brennan’s er en av de tre pubene som ligger i umiddelbar nærhet til Hotel Europa. En ok pub, men styr unna underholdningen og «karaoken» i andre etasje på lørdagskvelden. Stedet er visst nok også et yndet kjøttmarked for voksne i helgene, men heldigvis slapp hele reisefølget uskadet og ubesudlet unna stedet.

Robinson’s Bar, 38-42 Great Victoria Street. Denne puben ligger også rett ved Hotel Europa. Hver gang vi var innom var det mye folk her, også på en søndag kveld da resten av byen var så godt som folketom. Siste kvelden, på vei tilbake til hotellet, var vi så heldige å dumpe over et utmerket firepersonersorkester som spilte alle de irske låtene vi ønsket å høre. Det ble litt senere enn planlagt denne kvelden.

Antakeligvis er dette den beste av de tre pubene ved hotellet, selv når jeg tar høyde for både promille og begeistring for de musikalske bidragene. Visstnok er det også her et visst preg av kjøttmarked i helgene, men vi klarte å avverge ethvert fremstøt også her.

The John Hewitt, 51 Donegall Street. På et styremøte i europeisk fagbevegelse noen uker før turen kom jeg i prat med representanten fra irsk fagbevegelse (ICTU – Irish Congress of Trade Unions). Det viste seg at han leder organisasjonens kontor i Belfast, så det var derfor naturlig at jeg tok en tur innom kontoret hans og hilste på, og samtidig avla puben de sponser et besøk.

The John Hewitt eies av The Belfast Unemployed Resource Centre (BURC), som i sin tur er sponset av irsk fagbevegelse. BURC ble på sin side åpnet 1. mai 1995 av John Hewitt.

I bakgården har irsk fagbevegelse sine kontorer, og sommeren 2013 avduket et flott veggmaleri med John Hewitt som hovedmotiv.

Puben er trivelig og det er en behagelig stemning der, i hvert fall var det det en tidlig fredags ettermiddag. I følge kjentfolk og allmenn omtale er det det på andre dager og tidspunkter også.

Duke of York, 7-11 Commercial Court. Denne puben ble hovedstoppen første kveld. Hertugen er en veldig trivelig pub, men dessverre havna vi litt for nærme den ikke altfor dyktige trubaduren/enmannsorkesteret som underholdt utpå kvelden.

I portrommet tvers over gata for hovedinngangen er det en imponerende samling veggmalerier av kjente folk fra Belfast, som George Best og Van Morrison.

Begge de to nevnte herrer er for øvrig født som barn av protestanter, men sistnevntes musikk er blant annet brukt i flere katolikkvennlige filmer om Nord-Irland og førstnevnte var likt av alle.

Bittles Bar, 103 Victoria Street. Første kveld ble rundet av med en pils på Bittles Bar, som blant annet kan skilte med en del artige malerier på veggene og generelt god stemning. Likevel når ikke Bittles helt opp blant de beste pubene i Belfast.

Boyle’s Bar ligger i katolske Falls Road, men hadde egentlig ikke så mye å by på. I hvert fall ikke tidlig på dagen på en lørdag. Puben er ganske «steril» og det var det, men damen i baren var i det minste hyggelig.

Bar Berlin: Over på den protestantiske siden i Shankill Road, noen hundre meter unna, dumpet vi innom Bar Berlin. Her var det fortsatt gitter foran vinduene og doble dører. Og gratis irsk stuing, noe flere av reisefølget benyttet seg av. Til gjengjeld var det forventet at man foretok en donasjon til et veldedig formål i en bøsse i baren. Mange godt voksne lokale benyttet seg tydeligvis av stedet, så det var noe hjerterått da en av reisefølget spiste opp bollene de gamle tydeligvis hadde sett fram til. Hvordan kunne du, Henrik?

Hercules Bar, 61-63 Castle Street. Mot slutten av turen gjennom Falls Road og Shankill Road begynte det å regne, så etter å ha sett noen flere veggmalerier måtte vi søke tilflukt i første, men dessverre ikke beste, pub i sentrum. Kjedelig interiør og en haug med eldre karer som ser på trav borger ikke for verken trivsel eller moro.

The Spaniard, 3 Skipper Street. En trivelig, men på kveldstid svært tett befolket, plass. Vi tok derfor en formiddagspils der i fred og ro på søndag. Stedet ga et godt inntrykk i hvert fall på den tiden av døgnet.

Horatio Todd’s, 406 Upper Newtownards Road. Eyvind og jeg fikk det for oss at vi skulle sjekke ut de østlige bydeler. Etter en svært lang og innholdsrik anbefaling fra en refleksvestkledd herre i nærheten av Titanic-museet endte vi opp i bydelen Ballyhackamore. Dessverre levde verken Ballyhackamore eller Horatio opp til forventningene, eller navnene, så det ble med en pils her før vi busset tilbake til sentrum.

Når det gjelder Horatio, så innebærer lang ventetid på servering fordi bartenderen er opptatt med å skjenke champagne til de andre gjestene at stedet ikke får mange stjerner i min bok. At stedet reklamerer for fellesutflukter til galoppbanen trekker heller ikke opp. Stedet er vel dessuten strengt tatt en restaurant med en fancy bar til. Neste gang skal vi spørre en uten refleksvest.

Det mest interessante med turen hit var å kjøre gjennom et åpenbart protestantisk område, hvor det engelske flagget vaiet overalt.

McHughs, 29 - 31 Queen’s Square, holder til i den eldste eksisterende bygningen i Belfast, fra 1711. McHughs er en jevnt over bra pub, med restaurant i andre etasje. Ettersom vi var her på en søndag, og nesten ingen andre var ute på slik en dag, var det svært stille og rolig. Men, det var et bra sted å tilbringe noen timer.

Morning Star, 17-19 Pottingers Entry. En fin pub, men samtidig er det vanskelig å få et skikkelig inntrykk av et sted når det foruten vår glade gjeng kun befant seg fem andre mennesker i lokalet. Undres hvor belfasterne drikker ølen sin en søndag kveld.

Samtidig vil stedet for alltid gå inn i vår historie som stedet hvor synkroniseringspilsen ble oppdaget. Den kom til ved et uhell (les: tellefeil) på Morning Star 27. oktober 2013, og ble iverksatt som offisielt tiltak en halvtime senere på White’s Tavern (under).

Kort fortalt går synkroniseringspilskonseptet ut på at en gruppe øldrikkere kjøper en øl mer enn det er antall personer, slik at de som drikker fortere enn andre i gruppen kan benytte den ekstra ølen til påfyll fremfor å kjøpe seg en ny øl mens han/hun/de venter på de andre. Således vil gruppen være ferdige samtidig, og kan begi seg videre til neste pub uten nevneverdig heft.

White’s Tavern, 2-4 Winecellar Entry. Et flott sted, og altså stedet hvor konseptet synkroniseringspils ble formelt innført. Også her svært stille på en søndags kveld. (På dette tidspunkt begynte vi å innse at det ikke er så mange ute i Belfast på en søndag.) Stedet hevder å være Belfast eldste, fra 1630, så det er åpenbart at de bør ta seg en prat med folka fra McHugs (over).

Spisesteder

Som seg hør og bør på en guttetur sto ikke fine middager og restaurantbesøk veldig høyt på to-do-lista. Men, mat må man jo ha (selv om noen av deltakerne hadde innvendinger mot dette), så noen steder som kan kalles restauranter (eller kafeer) var vi da innom.

Et yndet frokoststed viste seg å bli Streat Cafe (som det er flere av i Belfast). Her fikk vi oss en solid frokost for en rimelig penge, så snart vi klarte å forstå hva de noe vanskelige jentene som jobbet der sa. Jeg spiste også en helt dugelig frokost en dag på National Grand Cafe i High Street.

Foruten pubmat spiste enkelte av oss faktisk på noe som kan kalles restauranter også. Northern Whig, 2-10 Bridge Street, er et greit nok, men alt for hipt, sted til at vårt reisefølge kunne bli her lenger enn det tar å få i seg en burger. Stedet skal dog ha pluss for de noe overraskende kommuniststatuene som pryder lokalet. Maten var også god.

Alley Cat, 46 Church Lane, var på de fleste områder (foruten statuene) et hyggeligere bekjentskap enn Northern Whig. Stedet kunne i tillegg til god mat også by på god ale i form av Headless Dog. I likhet med Northern Whig var nok også Alley Cat tiltenkt yngre og hippere folk enn oss. Året etter at vi var der fant de en død rotte i lokalene, og det betød kroken på døra for Alley Cat.

Etter en lang dag med mange opplevelser og ikke riktig nok å spise var det svært praktisk at byens beste pizza holdt til ca. 175 meter fra hotellet. Little Italy i 13 Amelia Street viste seg å være en god venn i natten alle tre dager/netter vi var i byen.

Ting å se

Det ble ikke så veldig mye tid til ordinær sightseeing, men noe fikk jeg da med meg. Blant annet en tur innom Belfast Cathedral søndag morgen før troppene skulle samles. Det mest interessante her var the Titanic Pall, et stort klede med 1517 kors til minne om hver av de omkomne i Titanic-forliset i 1912.

Titanic har naturlig nok en viktig plass i Belfasts historie og bybilde ettersom skipet ble bygget her. I mars 2012 åpnet Ticanic-museet. Eyvind og jeg var i nærheten på en tur på søndag, men unnlot å gå inn. Hovedattraksjonen er jo av åpenbare årsaker ikke å se der. For øvrig har skiltingen på vei til museet en fiffig tekst. Foran Titanic-museet ligger SS Nomadic, det siste gjenværende dampskipet fra White Star Lines-epoken.

Den delen av byen hvor Titanic-museet ligger bærer for øvrig preg av å være veldig ny, med fine og moderne leilighetskomplekser og et enormt kultursenter, men dessverre ingen sjel eller atmosfære. Og heller ingenting verdt å nevne i umiddelbar nærhet. Det var her vi traff refleksvesten som sendte oss til Ballyhackamore.

Jeg klarte også på mystisk vis å sveive innom et kjøpesenter, som viste seg å faktisk være ganske stilig. Victoria Square Shopping Centre ligger ganske diskret plassert i sentrum av byen, og kan til og med tilby rappellering mellom etasjene.

Belfast var et veldig hyggelig bekjentskap, som, i følge de av reisefølget som hadde vært i Belfast tidligere, har fått betydelige ansiktsløftninger de senere år. Dette gjelder særlig områdene rundt universitetet og langs elva Lagan som renner gjennom byen.

Man har jo hørt mye om Nord-Irland opp gjennom årene, og lite av dette har vært av den positive sorten. Men nå fremstår Belfast som en veldig trygg by. Det er fortsatt enkelte gnissninger, og dessverre også voldelige konflikter, mellom katolikker og protestanter, men ettersom vi ikke insisterte på å tilbringe dagen i nærheten av Falls Road eller Shankill Road mens Oransjeordenen hadde sin årlige og provoserende marsj (i juni), hadde vi ikke noe å frykte.

Reiseinformasjon Storbritannia

På UDs hjemmesider finner man land- og reiseinformasjon, deriblant innreisebestemmelser og generelle råd og tips til reisende, om de fleste land i verden. UDs reiseinformasjon for Storbritannia.