Andre turer på Kreta

Kreta er et eldorado for flotte fotturer. Med fjell, kløfter, sletter og generelt veldig fascinerende topografi og natur har øya noe å by på for de fleste. Oss i høyeste grad inkludert.

Kreta er samtidig en veldig steinete og utfordrende plass for fotturer, og i tillegg spiller varmen en vesentlig rolle i sommerhalvåret. Godt fottøy og nok vann er derfor nødvendig på fotturer her.

Publisert: 8. juli 2015

Vi har ikke hatt noen store problemer på våre turer, men vi er dessverre kjent med at det fort kan gå galt, selv på det som kan virke som korte og greie turer.

Samariakløfta

Samariakløfta er et must for alle glade vandrere på Kreta, så første gangen Frode var med til Kreta (2009) gikk vi denne 17 kilometer lange turen. Oppvarming fikk vi også (som om vi trengte det) da vi først gikk ned fra Kallergi til Xylóskalo, hvor stien ned Samariakløfta begynner.

Samaria-kløfta er flott og frodig, med spektakulære høye fjell som reiser seg fra bunnen av kløfta. Vi gikk kløfta den «normale» veien, dvs. fra Xylóskalo til Agia Roumeli ved kysten. Det er naturligvis også fullt mulig å gå kløfta den andre veien, men da kan det bli litt trøblete å komme seg videre til dit man bor.

Vi hadde med nok vann for en hel familie, noe som viste seg å være fullstendig unødvendig ettersom det er flere steder å fylle vann underveis. Mat er det derimot verre med, så den ferdigsmurte nista var god å ha.

Det er mange som går gjennom kløfta i løpet av en dag, men ettersom vi startet litt utpå formiddagen hadde hordene allerede lagt i vei, og vi så vel ikke mer enn 10-12 andre vandrere i løpet av dagen.

Vi tok oss også god tid til matpause og fotografering, så da vi ankom utgangen i andre enden av kløfta (alle vandrere blir registrert på toppen slik at vaktene skal ha kontroll på at ingen blir borte på veien) møtte vi en litt utålmodig vakt som nok hadde ventet en stund bare på oss.

Vel framme i Agia Roumeli etter en lang tur skal du være rimelig spesielt skrudd sammen for å ikke synes den kalde ølen (servert i frosset glass) og et bad er noe av det mest himmelske som finnes! Og det var også veldig fint å se så godt som alle andre reise avgårde med båten, slik at byen ble veldig stille og rolig på ettermiddagen og kvelden. Behagelig for oss, men neppe like kjekt for det lokale næringsliv.

Oppholdet i Agia Roumeli ble toppet utpå kvelden, da en stor og rødlig fullmåne sakte steg opp av havet øst for byen. Utrolig vakkert, og det var en veldig spesiell stemning i byen den kvelden. Barna var spesielt ivrige der de løp rundt og pekte på den flotte månen mens de ropte «La Luna, La Luna».

En annen positiv opplevelse var da tavernaen vi var på skulle stenge, og vi fikk beskjed om at vi bare kunne sitte og så lukke etter oss når vi gikk. Hyggelig å bli stolt på!

Vi tilbragte en natt i Agia Roumeli, på Artemis Studios, og led slettes ingen nød der, før vi dagen etter tok båten til Paleochora.

Gingilos

Gingilos (1980 km.) kan sies å være Samariakløftas rake motsetning. Der turen ned Samariakløfta starter, går det også en sti opp forbi restauranten på Xylóskalo og opp i fjellene (10 km. tur-retur).

Turen opp er ganske krevende, særlig opp ravinen som er både bratt og steinete. Det mest kritiske området kommer man til når man skal krysse «salen» (Linosel Col) på toppen av ravinen. Hvis vinden er for kraftig er det ikke tilrådelig å krysse den, da bør man heller snu og prøve igjen en annen dag. Tåken kan også være skummel på dette punktet.

Det blåste heldigvis ganske lite da vi gikk der (2012), så vi kom oss opp til toppen av Gingilos uten nevneverdige problemer.

En ganske strabasiøs tur, men virkelig flott! Og på denne turen smakte vi også det friskeste vannet vi har vært borti, fra en liten vannpost (Linoseli) et lite stykke opp i ravinen.

Vi brukte nærmere 10 timer på turen, men vi hadde da (i likhet med da vi gikk Samariakløfta) brukt veien fra Kallergi til Xylóskalo som oppvarming. Og vi måtte også opp til Kallergi igjen på vei tilbake. Det ble et par ekstra timer der, gitt.

Café restaurant Xyloskalo må også nevnes. Kanskje ikke så mye for maten (ikke det at det er noe galt med den), men for beliggenheten. Det er kort og greit veldig storslagent å sitte der og skue utover Samariakløfta med Lefka Ori som en imponerende bakgrunn, eller hvis man snur seg andre veien: opp mot Gingilos. (Da vi besøkte restauranten sommeren 2016 var den stengt. Vi får håpe den åpner igjen snart.)

Melindaou

Fra Kallergi er det en fin, og passe strabasiøs, tur til Melindaou (8 km. og minst 3 timer hver vei), den nest høyeste toppen i Lefka Ori med sine 2153 moh. Vi gikk denne turen sammen med et utvalg av Tales familiemedlemmer i 2009. Ettersom dette var Frodes første fottur i slikt landskap var det en rimelig sliten, men veldig fornøyd, debutant som slepte seg tilbake til Kallergi utpå ettermiddagen.

Pachnes

Sommeren 2014 kom vi oss opp på Kretas nest høyeste fjell, Pachnes (2453 moh). Vi tok taxi fra Chora Sfakion opp til Anopolis, og etter god hjelp fra familien Glymenakis på Taverna and Rooms Anopoli fikk vi ordnet med skyss inn til starten på stien opp til Pachnes.

Dette var litt flaks, da vi egentlig var for sent ute og folk i landsbyen ikke er så interessert i å kjøre den drøye timen inn i fjellheimen så sent på dagen. Men, i selskap med en dansk far og hans datter og to britiske damer kom vi oss avgårde, trygt lastet bakpå en pick-up.

Turen inn tok en drøy time, gjennom et fantastisk landskap. Og landskapet innerst i fjellheimen er også spektakulært månelignende.

Vandringen opp til Pachnes er faktisk ganske enkel, selv om det er utfordrende nok å tråkke oppover på steinete stier i halvannen til to timer. Og dessuten var det selvsagt verdt strevet da vi sto på toppen og kunne skue ut over store deler av Kreta. Vi inntok lunsj her oppe, og ruslet så samme vei ned igjen hvor vi møtte de andre vandrerne, hvorav bare en hadde tatt turen opp til toppen.

Fem timer etter at vi ble sluppet av befant vi oss igjen bakpå det samme lasteplanet, og mot et lite tillegg i prisen ble vi kjørt helt ned til Chora Sfakion.

Kallergi

Kallergi Refuge er (eller rettere sagt: var, ettersom hytta nå (2014) har fått nye eiere) noe så selsomt som en kretisk-østerriksk fjellhytte oppført av en entusiastisk østerriker ved navn Josef og drevet av/i samarbeid med Greek Mountaineering Club of Hania.

Kallergi ligger på 1680 meters høyde og er et flott utgangspunkt for turer i Lefta Ori («de hvite fjellene»). Det eneste aberet er at Kallergi ikke er så lett tilgjengelig.

Enten kan man kjøre fra Hania, parkere bilen ved foten av oppstigningen og gå opp. Turen til fots tar ca. halvannen time.

Vi har også prøvd å kjøre opp, men det var verre. I hvert fall for nervene. Heldigvis hadde vi en jeep, så det gikk bra, men uten det hadde det vært svært krevende og utrygt.

Dessverre virker det som antall besøkende er noe lavt for tiden, i hvert fall har det vært det de siste gangene vi har vært der. En gang var vi de to eneste gjestene, og det ble litt klamt (til tross for høyden over havet og den relativt kjølige temperaturen).

Foruten å være et fint utgangspunkt for fotturer kan Kallergi trolig også skilte med øyas mest luftige toalett.

For den som måtte være interessert i å utforske Kreta til fots, så har den norske nettsiden Rundtomkring en del gode tips om fotturer på Kreta, samt annen nyttig informasjon om Krata. I likhet med Ninette og Odd Gunnar har danske Erik Petersen gått flere av de samme turene som vi har gått. Og på mange av våre turer har vi fulgt britiske Bob Taits bøker «Ten Walks around Paleochora» og «More Walks from Paleochora». Flere av turene er beskrevet på The Paleochora Site.

Reiseinformasjon Hellas

På UDs hjemmesider finner man land- og reiseinformasjon, deriblant innreisebestemmelser og generelle råd og tips til reisende, om de fleste land i verden. UDs reiseinformasjon for Hellas.